Da er alle 14 ekspedisjonsdeltakere trygt hjemme i det Rød – Grønne landet igjen! Jeg har nettopp hatt en hyggelig samtale med Birgitte GT og Erling , de er tilbake til moderlandet etter 1 ukes heftig ferie i Thailand. Velkomne hjem!
Aller først vil jeg takke alle av dere, som jevnt og trutt har sendt inn hyggelige og oppmuntrende hilsener – du aner kanskje ikke hvor mye nettopp din hilsen betydde, men det kan jeg si: De varmet og ga fjellturen et enda større perspektiv. Takker også alle sammen som fulgte med på dagboken og holdt hilsener for deg selv, vi vet at mange har vært innom og tittet.
Så vil jeg takke alle av dere som ”lånte” bort en av de kjæreste dere har – vi var lenge borte og dere var vel til tider mer spente enn oss? Jeg vet av egen erfaring at tiden ofte blir drøy og tankene veldig ofte går til oss som er på tur. I den anledning må jeg igjen få takke min alltid like positive og oppofrende kone – Elin – for all støtte før, under og etter tur. Takk til alle dere andre også, som satt hjemme og ventet uendelig lenge i spenning.
Kontoret i Professor Dahls Gate fortjener også en kjempetakk og kjempe ros for utrolig bra oppbakking. Spesielt daglig leder Sissel Weng fortjener 1000 røde roser og mange klemmer. Uansett når vi ringte og hva vi lurte på, så var hun like blid og engasjert. De fikset værmeldinger, ordnet flybilletter og holdt omverdenen oppdatert om våre aktiviteter. Uten dere ville vi som var på tur opplevd en mye større følelse av usikkerhet og hjemlengsel.
Gutta i Peaks of Nepal , vår lokale samarbeidspartner, gjorde noe med oss alle som var på tur. Jeg kan med hånden på hjertet si at ALLE av oss satte umåtelig stor pris på den jobben de gjorde for oss. De var alltid like blide og hjelpsomme. Oppover lia bar de bagasjen vår som noen guder og gav oss alltid en hjelpende hånd. De lagde de lekreste retter, selv under meget enkle kår. De satte opp teltene våre, fant fram baggene, brydde seg om hvordan vi hadde det og matet oss med oksygen i minus 30 grader celsius. Jeg vet at uten disse så hadde ikke vi kommet mye lengre enn Base Camp. Så vår takk går spesielt til Sirdar Jangbu Sherpa, klatresherpaene Ang Sona, Gyaluk, Kachchha Nuru, Ang Chhiring og Nuru Wangchhu, samt kjøkkenet ved mesterkokk Khila og hans 2 assistenter Tashi x 2.
Lars Ebbesen fortjener også en velfortjent takk. Spesielt for alle gode råd og for å kunne se turen i alle slags perspektiver før avreise. Takker for god hjelp til utforming av logo og all hjelp med innkjøp av klær fra Brynje.
Så må jeg takke til guideapparatet på tur. Odd Tokle Sæbø ble yngste nordmann på toppen av Cho Oyu i en alder av drøye 20! Odd gav alltid mye av seg selv til alle oss andre. Frank-Jakob Sandbakk, Cola tannlekeren frå Stryn, er en utrolig omgjengelig turvenn og ressurs for oss alle. Og sist men ikke minst en STOR takk til den store Bjørnen fra Sibir, Erling Rosenstrøm. En sterkere mann på fjellet finner du ikke og han er like hyggelig og kunnskapsrik, som han er sterk.
Så må jeg selvsagt takke alle de 10 andre, som skapte dette utrolig hyggelige teamet:
Christian Falck-Pedersen, Kari Buset, Håvard Buset, Lars Åge Myhre, Birgitte Giæver Tømmeraas, Birgitte Frost Nøhr, Svend Petter Oppegård, Rita Irene Hexeberg, Siv Eli Harstad og Espen Thorn. Noen måtte snu tidligere enn ventet, noen ble aldri kvitt faenskapet i lungene, noen syntes det ble for hardt, mens andre nådde toppen. Uansett hvor langt du kom – turen og gruppa hadde ikke vært den samme uten ditt bidrag – takk for at nettopp du hjalp alle andre!
Så litt faglig snakk til slutt. Å forsøke å bestige et fjell på over 8000-meter vil alltid innebære en viss form av risiko og veien mot toppen vil alltid inneholde dager som er svært tunge fysisk som psykisk. En ekspedisjon skiller seg klart ut fra andre organiserte turer: Den har et mye lengre tidsperspektiv og valgene som må tas underveis er ikke alltid like opplagte. Mye går ut på å innhente informasjon for så å gjøre vurderinger i de gitte situasjoner og for deretter prøve å treffe de rette beslutningene. Det stilles mye større krav på en slik type tur til den enkelte deltaker og til ledelsen. Slik jeg opplevde de tyngste dagene var at vi hadde sherpaene som vårt absolutte sikkerhetsnett fysisk i fjellet. Greit nok så har vi satellitter, walkie-talkier og masse medisiner, men hvis det først skjer noe – ja da er det sherpaene vi må ty til. Nå skjedde det heldigvis ikke noe som skulle tilsi evakuering eller noen redningsaksjoner. Men jeg vet at hvis så skulle vært tilfelle, ja, da hadde de vært der for oss. Noen opplevde kanskje en smule dramatikk med at folk skulle gå alene fra Camp 1 til ABC men sånn er det der oppe. De som snudde ble vurdert friske nok til å klare returen fint uten hjelp og de gav også utrykk for at det var greit. Hadde vi guidene vært i den minste tvil hadde selvsagt en av oss eller sannsynligvis en av sherpaene fulgt de. Sånne vurderinger ble gjort fortløpende og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri var redd for noen sin sikkerhet på hele turen. Til det var tettheten av sherpaer for stor og vi hadde en svært bra kommunikasjon oss imellom.
Under følger min filosofi om det å være på tur. Håper at alle de som var med denne gangen vil kjenne seg igjen i disse poetiske ord:
Tur er kjærlighet til noe større. Tur er ydmykhet og trygghet. Tur er en viktig del av livet og gir varige gode minner og varig godt vennskap med andre. Tur skal gi deg ro i sjelen og opplevelser som forsterker følelsen av å være til. Å være på tur skal være oppbyggende for kropp og sjel og gi deg en følelse av å tilhøre et større fellesskap. Tur er lærerikt og gjør deg rik på erfaringer og gleder over små og store ting. Alt i alt skal tur bare være gøy, med de utfordringer, oppturer og nedturer de medfører.
Vennlig hilsen Haavard Gjerdset, Bergen den 15.oktober 2009.
GOD TUR!
