Svein, som alle visste at helt sikkert skulle til topps, og antakelig sterkest av alle, dro på seg noen virusgreier, og hadde dessverre ingen mulighet denne gangen. Skikkelig kjipt, men sånn kan det være av og til.

Resten av oss sto med hevede armer på Europas tak i går formiddag. Selv gikk jeg sammen med Anita, som med enorm viljestyrke, kjempet seg til topps litt etter hopen. Vi hang litt med nebbet da vi forsto at vi ikke ville rekke gondolbanen med fra tønnene til Azau der de andre bælmet øl og så fotball-VM. Men vi fikk unasett kanskje den aller fineste kvelden og morgenen på fjellet, som i dag bød på stekende sol og total vindstillhet.

Nå gjenstår badstu på russisk vis (selvsagt har vi bjørkeris), avslutningsfest her og en verdig rundreise i den undervurderte verdensmetropolen Moskva.

Om litt møter Anita og jeg resten av gruppa til lunsj. Det blir nok et par røverhistorier :)

Som Gia sa; det er som en kvinnes lynne, helt uleselig :) Vi har sett an fra time til time og tar avgjørelsen i natt kl ett. Slik det ser ut nå, utsetter vi toppstøtet en dag, men vi får se. Lavt skydekke med nedbør og varme vinddrag fra vest lover ikke så veldig godt. Tre timer med søvn nå, så er det opp og ta en avgjørelse.

Og så fikk vi neste melding kl 01, lokal tid: Vi utsetter og avventer. Skikkelig drittvær i natt, så avgjørelsen ble til slutt veldig enkel.

__

Vi her hjemme krysser fingrene for at de får bedre vær og nye sjanser! Følg med!

For dem som ikke har sett en stjernehimmel fra 4000 meter, må man nesten ta poesien i bruk for å kunne nærme seg de ufattelige klare himmelmønstrene.

Turen opp til Pastuchov er tøff, og en liten smakebit på det vi har i vente. Vi er sterke, langsomme og særdeles fornøyde der vi  puster, drikker og smiler oss stadig høyere.

Mama Lena forer oss fete på nydelig, russisk bondekost, Gia forteller smilende hvorfor russere aldri smiler, Erling forteller spøkelseshistorier om høyde, Mari holder regnskap på snorkekoret, Gaute feirer bursdag med champagne og rent superundertøy, Tormod Fantomet er et levende leksikon, og med sine to meter, gruppas høydealibi, Anita søker sponsoravtaler med solkremprodusenter, og har med sine spesielle kattedyrkvalifikasjoner fått en venn for livet i stedets kattunge, Knut Jostein er et eventyr av en globetrotter og Svein vil helst suse til topps, bunkre popcorn og øl, og rekke semifinalen mellom Nederland og Uruguay.

I morgen hviler vi ut, og natt til tirsdag braker det løs, og vi sikter til himmels.

Vi har beveget oss opp forbi diesel hut, en ruin fra sovjettiden, i nydelig vær, og med spektakulær utsikt mot Georgia og "main caucasian ridge", en rovkjeft av snøkledde fjell. Lettkledde russere kommer for å fotograferes mot Elbrus, japanere med porselensansikt bruker finnlandshette straks sola viser seg, barkede russere tar seg en rullings i solveggen, og midt i maurtua sitter vi og føler at vi er mindre rare enn alle de andre.

Livet er godt og underfullt.

I morgen blir det en tøffere dag. Opp tusen meter, og faktisk siste akklimatiseringsdag før selve toppen. Du verden, det nærmer seg!

Det er nesten ingenting som smaker bedre enn dryppende ferske, Kaukasiske grillspyd og lokal pils som damper av kulde i solsteken. Cafe "sjuern", hvor babusjka og innehaver Espelidova kjenner sine norske yndlingsgjester godt er en perfekt plass for after ski om vinteren og after hike om sommeren.

På markedet i Cheget, som er en stille plass så tidlig i sesongen, vies nesten all oppmerksomhet til oss få utlendinger, og forhandlingene er aggressive. Det sitter noen smilende og bemidlede damer der nede nå, og hos oss har vi et par nordmenn med kule kostymer.

Svein kjøpte riktignok ikke heldrakt i geiteskinn, men man kan høre refrenget til "Davy, Davy Crocett. Ingen er vel slik som han" der han traver oppover bakkene med sin krøllete og oppsiktsvekkende høye geitelue med en deilig, flagrende hale. Knut Hannibal smatter og sier "tastes like chicken" bak den ekstremt skumle, nye ansiktsmaska si, og Tormod Fantomet kan når som helst rive av seg seg gore-tex'en og "pack,smash,pukk" rydde enhver fiendlig grensevakt av veien.

Opp i høyden i dag. Nå gjelder det!

Mandagen ble, oppskriftsmessig etter Lonely Planet, en prøvelse i grensepasseringer og tålmodighet, men til slutt våknet den skadefro grensevakta, gned seg i de blytunge øynene, hevet armen dovent, og slapp armen med stempelet ned på de nødvendige tillatelsene. Takk skal du ha. Sov godt! Vi var inne.

Dagen etter tok vi endelig de første stegene inn i den mektige, Kaukasiske fjellheimen, som ifølge bergenseren vår kan sammenlignes med byfjellene. Storslått. Dessuten vrimler det av unger (!) her - vi holder til like ved en sommercamp for russiske skolebarn, som konverserer livlig med Anita og prøver å sjekke opp Marie. De tror vi kommer fra planeten Pluto.

En lang, herlig bretur opp mot Gumashitoppen var neste steg i akklimatiseringen og mestringen - vi måtte riktignok snu litt under målet, fordi en haikjeft av en bre skapte problemer vi ikke ville utfordre, men det ga til gjengjeld rikelig med tid til å trene utsklidning og bruk av isøks (les:base i snøen).
Vi er nede i dalen nå. Noen som synes dusj og en pils høres fristende ut? Tror det!

Vi høres