Grytidlig lørdag morgen den 13.februar, møttes de fleste av oss 17 på Gardermoen. Vi oppdaget med en gang at dette ville bli en særdeles hyggelig tur – bare hyggelige mennesker! Matti, Henning R, Berit, Henning WA, Øyvind, Anders, Jon Erik, Jan, Edle, Sissel, Tina og Haavard møttes her og planen var å møte de andre i god tid før neste flight fra Amsterdam. På grunn av at en person fremme i flyet fikk pusteproblemer måtte vi rett og slett gjøre en mellomlanding i ”Legoland” i Danmark. Var det første gang et fly har mellomlandet på strekningen Oslo – Amsterdam? I alle fall begynte Kate og Inge som hadde flydd fra Bergen og Bastian, Fredrik og Christian som hadde flydd fra Trondheim å lure på om de hadde bommet på avreisedagen. Oslo-gjengen var ikke å se i Amsterdam. Men de dukket etter hvert opp og det endte godt til slutt og all bagasje kom frem til Nairobi senere på kvelden. For øvrig kan det sies at vi hadde med oss 30 store Hvitserkbagger + 17 store håndbagasje, da vi hadde med masse innsamlet utstyr til våre venner i Kenya.
I Afrikas Metropol Nairobi, ble vi møtt av våre 3 trofaste sjåfører på turen: Felix, Cris og Isac.
Inne i byen og på hotellet ventet Jonas på oss. Jonas er vår mann i Kenya og ordner og fikser alt som har med logistikk og safari å gjøre. Vi hadde et hyggelig og sent sosialt møte, hvor vi gikk gjennom neste dag og dagene fremover generelt. Det jeg bet best merke til den kvelden, var at Edle var mer opptatt av Tusker Malt enn hun var i guiden…
Tidlig neste morgen forlot vi Nairobi og storbyens gleder til fordel for mer landlige omgivelser. Sissel, Tina og Edle ble med Felix og kjørte ned Great Rift Valley og til Longonut National Park. Disse 3 særdeles spreke damene, skulle senere gjøre trekking varianten på Mount Kenya. Den første dagen gjorde e derfor en nydelig trekkingtur opp og rundt Mount Longonut, som ligger midt i Riftdalen og den måler 2866 moh. Det ble en flott tur i varme omgivelser.
Vi andre skulle klatre på turen vår, og kjørte litt lengre. Etter hvert passerte vi Naivasha og entret Hell`s Gate National Park. Her finnes det blant annet masse fine klippeformasjoner og boltre seg på for de som liker å klatre. Men vi valgte Fishers’s Tower, en spektakulær pinakkel å klatre på. Her fikk alle klatret ruter som var tilpasset sitt nivå. Noen ledet, mens andre gikk på topptau. En kjempefin økt ble det i alle fall.
Så samlet vi troppene igjen og kjørte alle mot vårt overnattingssted, Maili Saba utenfor Nakuru. Campen lå rett ved krateret/kraterkanten til Menengai – verdens 3. største krater! Her var vi så nærme himmelen det går an å komme – målt i komfort og avslapning. Vi ble tatt utrolig godt vare på av 3 usedvanlige sjarmerende unge Kenyanske kvinner – mer sier vi ikke på dagboken.
Nesten morgen gikk turen videre gikk turen videre mot selve turmålet – Mount Kenya – også kjent som ”God`s Mountain”. Noen timer og krysninger av Ekvator senere, var vi fremme i Naro Moru. Dette er inngangspartiet for en av rutene opp på fjellet. Vel fremme i Gate på 2 400 moh møtte vi hovedguiden Hiram og resten av de lokale gutta. For oss 17 nordmen, hadde vi 45 hjelpere med oss: Guider, hjelpeguider, kokker, bærere og tekniske klatreguider. De gjorde et sterkt og godt inntrykk fra første sekund av.
I Mt Kenya gikk turen videre opp langs bilveien til Met Station på 3048 moh vi gikk for å begynne den viktige akklimatiseringen på en forsvarlig måte. En liten regnbyge på vei opp, men det klarnet fort til igjen. Allerede nå merket vi at noen av ungguttene begynte å sitte litt for seg selv. Disse skulle senere vise seg å få kallenavnet ”Trønder Bataljonen”. Bastian, Fredrik, Henning W og Christian er usedvanlig hyggelige og har sjarm så det holder (og kropper syntes mange av damene), men trøndere er trøndere – dvs. rotekte, jordnære og hyggelige, samt at de opptrer i flokk. Nok om det… Vi inntok middag og gjorde oss klare for virkelig å komme på fjellet neste dag – ryktene sier at noen snorket?
Før vi ankom, hadde det vært tørke i Kenya i mer enn ett år. Men vi hadde tatt med oss Vestlandsvær til landet for å bedre bondens kår. I alle fall ble det mye regn og snø i dagene som fulgte. Vi kom oss velberget frem til basen vår de neste dagene, Mackinder`s på ca. 4200 moh. Dette er en stor steinhytte med 3 storrom, hvorpå vi fylte det ene. Nok en gang svirret ryktene om snorking – noen vil si at et spesielt kor var dannet. Alle fikk kjempemat etter forholdene og noen kjempet en innbitt kamp for å bli kvitt hodepine og kvalme. 4200 meter er høyt og vi brukte tiden til å akklimatisere oss.
Så kom dagen for de høye aktivitetene. Trekkingjentene med Tina, Edle og Sissel tok det ganske piano denne dagen, da Sissel trengte en ekstra dag å komme seg på. Det ble en aktiv hviledag hvor de gikk en respektabel tur opp til Lake Hohnel og tilbake igjen til Mackinder`s med mye regn på tilbaketuren!
Klatrerne skulle avlegge Point Lenana et besøk i et forsøk på å akklimatisere seg til de riktig store høydene. Point Lenana er Mount Kenya sitt 3.høyeste punkt og måler 4 985 moh. Matti – vår etter hvert meget gode venn og kjære fotograf fra magasinet UTE fikk tatt noen få vakre bilder, men måtte raskt snu pga. rusk i maskineriet/magen. Dette rusket fikk vi for øvrig satt en effektiv stopper for noe senere. Vår kjære skribent fra samme nevnte magasin, også etter hvert vår meget gode venn – Henning R – snudde ved Austrian Hut på 4700 moh. Mens Anders, Jon Erik, Jan, Berit, Inge, Kate, Christian, Bastian, Fredrik, Henning WA, Haavard og Hiram stod noe senere helt til topps i drivende snøvær og så ingenting. Men stort var det læll. Utsikten mot disse herlighetene hadde vi hatt på vei opp. Vel nede i camp igjen var det å tørke klær etter beste evne, slikke eventuelle sår, samt få i seg føde for de kommende dagene. Vi organiserte oss til neste dags utfordringer og denne natten ble nok en natt omgitt av ulike lyder fra storrommet.
Neste dag skulle Edle, Sissel og Tina begynne på sin runde rundt fjellet. Under kyndig ledelse fra guiden Mr. Benson, forlot de Mackinder`s og dagens turmål var Shipton’s Hut, en tilsvarende hytte på andre siden av fjellet. På den dramatiske veien måtte de bla. forsere Hausberg Col som er hele 4600 moh. Damene selv påstår at det ble regn etter hvert.
Vi andre på klatrergruppa skulle ut på ny klatretur og delte oss i to grupper:
Den ene gruppen bestående av Anders, Øyvind, Jon Erik, Jan, Christian og Berit skulle klatre Nelion, som er Mount Kenya sitt 2.høyeste punkt på 5188 moh. (For øvrig den beste klatringen på fjellet.) Avmarsj var satt til 02 00 på morgenen. Jan sa han var forkjølet og måtte stå over, men sannheten var vel at han var helt utslitt etter uttalt snorking fra noen av oss andre. De andre la i vei med 2 lokale klatreguider som veivisere + et ukjent antall bærer og med Hiram som stødig anker i baktroppen. Ved innsteget måtte Øyvind snu – han hadde hodeverk i hele kroppen og det var ikke forsvarlig å fortsette. De 4 som var igjen klatret stolt og forventningsfullt opp storveggen til Nelion. De hadde fortsatt med seg 2 lokale klatreguider, som nok ikke hadde sin beste dag. Det gikk for sakte! Om det var fordi de visste at snøen snart skulle komme eller ikke, skal ikke sies, men de kom i hvert fall halvveis opp til toppen – til Baillies Bivi – en bivuakkhytte hengende i veggen.(Dette skulle vise seg å bli ”vår topp” på Nelion denne gangen.) Så kom snø og regn og turen ned igjen til Mackinder`s ble som alltid lang.
Den andre gruppen bestående av Henning R, Matti, Inge, Kate, Bastian, Fredrik, Henning WA og Haavard skulle klatre Point John, som er Mount Kenya sin vakreste pinakkel/topp. Den ruver 4883 moh. Vi hadde avmarsj 05:00 på morgenen. Sammen med 3 lokale klatreguider og et ukjent antall bærere satt vi av gårde. Henning R spydde i første motbakke og måtte snu av den grunn. Vi andre kom opp til innsteget i noe ruskete vær, men så tok sola tak og varmt ble det! Vi klatret de 7 taulengdene til topps og da Inge og Kate som siste taulag var oppe kom snøen i store flak. Våte og tunge rappeller fulgte, sammen med regnvær lengre nede etter hvert. Nede ved innsteget igjen, frøs Kate noe voldsomt. Matti var raskt fremme med varm te og ei god dunjakke med merke HAGLØFS! Når regnet kom som verst tok Bastian av seg ytterjakka si og gav den til Kate – fantastisk flott gjort spør du meg! Når det er sagt – dette var kjennetegnet på gruppa – de tok ekstremt godt vare på hverandre og gjorde min jobb som høydeguide til en drømmejobb. Alle kom seg vel ned igjen til Mackinder`s og fikk faktisk litt klestørk. Vi ble alle enige om en hviledag neste dag, for så å gi jernet siste dag på fjellet. Det hadde med snøforhold oppe i fjellet å gjøre, samt at vi generelt var slitne.
Neste dag startet Sissel, Tina og Edle grytidlig fra Shipton`s, klokken var 03:00 da de begynte å gå opp mot Point Lenana. De nådde toppen litt etter soloppgang og nøt synet av alle de vakre pinaklene, toppene og formasjonene. De tok en pause der oppe og nede på Austrian Hut, før de gjorde gjengen komplett igjen på Mackinder`s på ettermiddagen. Vi andre gikk litt hit og dit eller bare slappet av. Så gikk vi tidlig til sengs igjen for den siste dagen med fysiske aktiviteter. Lite snorking denne natten, eller var vi bare så trøtte at alle sov allikevel?
Siste dag i fjellet og Inge, Kate, Edle, Sissel, Tina og etter hvert Fredrik gikk tidlig ned fra Mackinder`s denne dagen. Met Station var målet og der ventet både middag, øl og rødvin etter hvert.
Matti, Bastian, Fredrik og Henning WA skulle klatre Nelion i dag. Toppen var definert som Baillies Bivi. Fredrik hadde spydd mye kvelden før og fant fort ut at dette ikke gikk. De andre som startet 01:00 begynte faktisk klatringen før sola kom opp og var oppe i rekordfart og i nydelig vær. Vi hørte Rosenborg sangen helt ned til Point John!
Anders, Øyvind, Henning R, Jan, Jon Erik, Christian, Berit og Haavard startet 04:00 og hadde nydelig vær helt til toppen av Point John Så kom regn og snø igjen. Utrolig at 14 av 14 kom seg på toppen av verdens vakreste pinakkel – Point John!
Turen ned igjen fra Mackinder`s til Met Station for oss andre, kunne vi faktisk gjort i gummibåt, om vi hadde hatt en sådan. Lang og tung nedtur for en del, men god drikke og mat gjorde susen.
Så var dagen kommet, som vi alle gledet oss til – Safari i Laikipia/El Karama.(Er rimelig sikker på at Kate gledet seg mer til en varm dusj enn oss andre, selv om vi andre også gledet oss enormt…) Vi taslet ned igjen til Gate Naro Moru og hadde en verdig avslutning med Hiram & Gutta. Vi betalte tips og delte ut store mengder utstyr/klær som vi hadde organisert fra Norge. Et sterkt øyeblikk, som nok gir varige spor i oss fleste. Vel, vel – Felix, Chris og Isac kjørte oss trygt til vår nye destinasjon og safarien.
Vel fremme oppdaget jeg, ved hjelp av Edle, at jeg hadde gitt bort alle de rene t-skjortene, trusene og tøflene til Edle. Skal tro det var mang en vakker kone rundt om i Naro Moru denne kvelden… Edle tok det i alle fall sporty og fikk nye truser og t-skjorter neste kveld da Jonas ankom El Karama. På safarien så vi bla. To elefantfamilier ved elveleiet den første kvelden, dvs. mer enn 100 individer. Noe av de krysset elva med bare snabelen stikkende opp av vannet. Kort fortalt ble det en herlig safari med mye god mat og drikke. Og Elefantfamiliene så vi igjen da de dagen etter passerte campen vår. Vi hadde også to kvelder me nydelige ”Sundownere” hvor vi fikk virkelig god kontakt med hverandre. Kan hende at dette delvis skyldes at Jon Erik tok jobben som bartender meget seriøst – tror nok Ginandelen var større enn andelen av Tonic Water…
Så kom siste dag i Kenya og turen gikk tilbake til Nairobi, før alle minus Sissel tok nattflyet hjem. Uten Pass blir det vanskelig… Hun fikk frastjålet sekken sin i Nairobi, men vi fikk heldigvis ordnet med et stuntpass dagen etter og da var Sissel også på vei hjem.
I disse dager pågår en ivrig og hjertelig innsamling til de lokale gutta i Mt Kenya igjen. Klatresko, støvler og klær samles inn – også nye. Turen har tydeligvis satt evige og gode minner. Min påstand er at de fleste nok en vakker dag vil besøke Kenya igjen! Vi takker ALLE Hiram og de lokale gutta + jenta! Uten disse heltene hadde vi ikke fått denne unike opplevelsen.
På vegne av hele gruppen vil jeg benytte sjansen til å takke for følget. Vi har hatt en utrolig tur!
Med vennlig hilsen Haavard Gjerdset.
