Vi har spist våre aller siste sukkertøy, utvidet erfaring på vodka, hestemelk og kyllingchips, og detaljplanlagt et spa-besøk i Almaty, som nå bare er timer unna. Turen har satt dype spor - tror jeg - i oss alle, og en rask titt på kartet viser at selv om vi har reist aldri så langt, har vi bare beveget oss litt rundt i det sørøstre hjørnet av landet. Forbløffende! I kveld skal damene kjøpe seg dansesko, og så bærer det løs! Ohoi!

En forsinket hilsen kommer her fra Linda: Hun hilser til sin søster!

Vi besøkte en gullgruve idag - med det sovjetklingende navnet Gruve 2. En gruve som utvinner ca 40 gram gull per 1 tonn steinmasse. En brukbar gruve har vi forstått. Folket som jobber her er harde som flint, smiler bredt for å få besøk (Har nok ikke hatt besøk siden jernteppets dager) og elsker å bli fotografert med en spade i den ene hånden, sigarett i munnviken og Khan Thengry tårnene bak dem som en vokter. Eksklusivt, hardt og klaustrofobisk, neppe noe for en norsk arbeidskar. Men du verden, de har fast jobb; en uke på og en uke av. 

Nå er dalen vår og i bakhodet for evig og alltid. Samtidig begynner ølbulene i Almaty å oppta bevisstheten mer og mer..
 

Vi har gått langt nå og føttene begynner å lengte etter hvile. Ferske ulvespor, skogvoktere som vokter hestene sine, alt går sin naturlige gang her oppe i fjellene. Sol om dagen, regn om ettermiddagen. Herlig mat. Tsjingiz  Altmatov eventyr på kvelden. Vi begynner å ha vært lenge på tur og vi lever med døgnet. Livet er godt her i fjellene.

Snart er det storbyen Almaty med sitt bråk og sin sjarme som skal forføre oss. Imorgen skal vi besøke en gruve som neppe ville ha skåret høyt på våre hms krav  - og så skal vi ut av dalen igjen, hjemover...

Kl 22:00 red skogvokter Gjjangi og Erling ut i natten for å nøste opp i trådene. Gjangi med børse og Erling med tre hodelykter og en vandrestav. Det ble en lang og begivenhetsrik tur i natten. Etter noen timer så vi et blinkende lys bak sju blåner. Det var Øystein - som snartenkt hadde tenkt på blitzen på kameraet som ledet oss fram. Det var verken en skade eller utmattelse  som var problemet, men en tverrelv som hadde blitt så stor i løpet av kvelden at den var umulig å forsere på vei hjem.

Lettelsen ble stor da vi ved hjelp av hesten kunne krysse elva og sette nesa hjemover. Alt var vel heldigvis. Kl 03:30 var det fire temmelig utmattede, men lettede sjeler som gikk til køys. Sasha, Anna og Øystein hadde da vært på tur i 20 timer. 

Vi tok en sen frokost idag og dro i vei til camp etter lunsj. For en vei. Spektakulært, javel, men den veien sjåførene måtte forsere sto til fortjenestemedalje; med traktorribbe, gjørmehull, steiner og elver over veien. Vi trodde nesten at vi måtte revurdere denne delen av turen. Men med innbitt pågangsmot og med staver, tau og kjettinger kom bilene og utstyret fram.

Og nå er vi her, rett oppunder det enorme fjellets marmorvegg. Imorgen drar vi inn til basecamp.

Erling melder: "Vi splittet gruppen idag slik at de sprekeste kunne prøve å nå Ash Tor Pass. En kraftanstrengelse. Vi andre nøyde oss med å betrakte passet på avstand. Det var et mektig syn med breer og bratte vegger på vei over til Kirgisistan. Øystein og Anna har enda ikke kommet ned for å fortelle om det.

Nå skal det bli usedvanlig godt med mat, og tar jeg ikke feil har kokka og hjelperne hennes plukket skogen tom for sopp som vi kan meske oss med. Imorgen går vi videre oppover langst Bayan Kol elven. Er vi heldige vil mektige Khan Tengi med sine 6995 meter se oss rett inn i øynene..."

"Teltlivet begynner å sette seg og vi har campet ved et gammelt sovjetisk turistanlegg hvor russere for lang tid siden valfartet for å fiske, plukke sopp og nyte den vakre naturen. Nokså pussig plass med spektakulære omgivelser; tregrense på 2500 m, hester på beite, gjetere som serverer gjæret hoppemelk, himmelen og fjellene, og en liten flokk norske oppdagelsesreisende. Idag har vært en lang og tøff dag, tusen høydemetre og nesten to og en halv mil.

Ak-Kol sjøen ved 3000 m sto i sterk mørkeblå kontrast til de grønne fjellene som omkranset dem. Kaffen til lunsj smakte så godt at vi knapt rynket på nesen over krutongene med kaviarsmak som vi fikk til lunsj.

Vi er trette, glade og fornøyde med at morgendagen blir en rolig forflytningsdag uten alt for mange høydemetre. Kasakhstan er vakkert !"

Ikke ulikt Grand Canyon altså; Forskjellen er at cowboyene ikke drikker utvannet øl, men vodka, og at vi faktisk tusler rundt uten å se snurten av noen andre mennesker. Her nede blir det fort 50 grader midt på dagen og vi ga oss da sola ubarmhjertelig begynte å steke midt på himmelen. Vi hoppet i elva fordi det var det eneste rette og tok sats for det siste stykke inn til basecamp. Nå er vi her og livet smiler, vi snakkes…

"Det er ikke til å komme fra i dette enorme landet - Det er en del avstand som må tilbakelegges på vei til fjellene. I går reiste vi gjennom et fantastisk steppelandskap omkranset av fjell og urørt av mennesker. Time etter time med natur og tomhet, og plutselig var vi inne i et gammelt gravområde som ville vært verdensberømt, om det ikke hadde ligget midt i ingenting. Store helligdommer, 3000 år gamle, som om tiden har stått stille... 

De syngende sanddyner, tilsynelatende lyden av Djengis Khans ånd, bød på en svett klatretur. Men du verden! Dette er helt spesielt og unikt. (tips, sjekk singing dunes Kazakhstan på youtube)

Maten på gjestgiveriet var fargerik, tradisjonell, laget fra bunnen av og helt nydelig. Jeg klarte naturligvis å glemme kameraet ved spisebordet (som MÅTTE fotograferes) så gjengen tok en liten spasertur i fjellene mens jeg og sjåføren dro tilbake til hotellet og rettet opp i tankeløsheten. (Jeg = Erling, turleder..) Fjellet gruppen besteg fikk, antagelig ufortjent, navnet Peak Erling - for aldri å glemme igjen. Det var verdt et par øl :)

Nå er vi på veien igjen. Vi har besøkt en gammel kirke som fikk hard medfardt under revolusjonen, og en moske som bærer tydelig preg av at vi er på grensa til Kina. Nå nærmer vi oss verdens ende og har som mål og nå første camp iløpet av dagen..."

"Etter en kort morgen på hotellet var gårdsdagen viet til Almaty, den tidligere hovedstaden og en by med lang og rik historie og i det siste overrislet med oljerikdom. Et stort høydepunkt for alle som har sittet foran radioapparatene med høy puls og sauebjelle og heiet fram skøytesprinterne på 60-tallet. Vi har vært ved den legendariske Medeu (me-de-å), med verdens vakreste is. Der sendte verdens beste skøytesprinter, Jevgenij Grishin, sjokkbølge på sjokkbølge på fm-frekvens. Ny verdensrekort !

I dag reiser vi inn i ørkenen. Jammen bra vi rakk en vodka i karaokebaren i går kveld - det kan bli en stund til vi ser sivilisasjonen igjen......"