Det tikket inn en tekstmelding fra Unni og Odd Arne i morges: - Vi håper turen hjem til Oslo gikk fint. Vi kjører nå til Moshi i Tanzania og har et fantastisk skue av Kilimanjaro. Og tenk, vi fikk bagasjen!

Nå gleder vi oss veldig til å høre historier og ikke minst til å se bilder fra denne fantastiske turen. Vi takker for følget i dagboken, og minner om at vi gjennomfører den samme turen med Ulf som turleder i februar 2011. Les mer her. Passer ikke denne datoen eller ønsker du en litt annerledes reiserute? Ta kontakt så kan vi skreddersy en tur etter ditt budsjett og dine drømmer.
 

Morgenen har vært flott med walking og ridesafari. Vi har vært på walkingsafari og det var fantastisk flott med en masse dyr som tok oss i mot i sitt rike. Det å vandre rundt blant impalaer og sebraer er en flott start på dagen. Vi så utrolig mange arter, og en heftig slosskamp mellom unge impalaer som kjempet om rangen i flokken. Artig for oss! Jeg tipper dere får en oppdatering fra Henriette om deres ridesafari senere i dag.

Noen sliter med magen i dag og er spente på den lange bussturen inn til Kampala nå. Alle er på plass i bussen, alle har bagasje! Nå er vi på vei.

- Bente

Vi har vært på ridesafari i morges. Unni sto over grunnet en kranglete mage, men Ulf hev seg med. Dette har han aldri gjort før og han var litt usikker. Til stor fornøyelse for oss andre. Han ente opp med samme konklusjon som resten av gjengen; kejmpegøy. Det er klart, ingenting topper gorillasafarien, men ridesafarien var ikke så langt unna. Anne-Kristin hadde på seg sin vakre eggeplommegule silkeskjorte som hun hadde kjøpt i Vietnam. Første gang jeg så den holdt jeg på å bli blendet. Nå har hun gitt den bort til en Ugander. Den er helt nydelig mot mørk hud.

I går hadde vi feiring av Ulf og Anne-Lise med sjampanje og fine taler. Nå venter 5 timer i bussen så er vi fremme i Kampala. En kort dusj, middag og så er det boarding av flyet hjem. Det har vært en tur over alle forventninger, spekkfull av spennende unike og svært ulike opplevelser. Tusen takk, Ulf for at du har vist oss det beste av Uganda. Jeg vil tilbake hit!

- Henriette

Vi sto opp kl 05:30 og pakket ferdig i blinkende lys. Noen hadde glemt skru av utelyset og solcellene var slitne. Så bar det inn i bussen med all bagasjen og før det ble servert frokost. Avgang kl 07:00 og avgårde med oss. Veiene var bare helt utrolig dårlige, melkeruta på heia kan bare gå hjem og legge seg. Det var smalt, bratt, hølete, sporete og ujevt i mil etter mil. I periode var det som Trollstigen og Unni nektet å se ut av vinduet. Men humøret vårt ble ikke noe dårligere av det og vi ble stadig underhold med Odd Arnes kommentarer og vitser. - Hva heter tissen til sebraen? Strip tiss.

Da vi omsider kom til asfaltdekket vei igjen ble det klappet for vår eminente sjåfør som fikk oss trygt over alle hindringene. Men tidsplanen sprakk totalt og vi var ikke her på Mihingo lodge før halv fire. Da ble det lunch og champis i forbindelse med Ulf sin bursdag.

Det er helt fantastisk her! Det ligger på en kolle med utsikt over savannen hvor det er masse dyr. Vi har fått hver vår flotte telt/ hytte med stor veranda. Det er nydelig i alle rom og veldig koselig betjening. Nå nettopp trippet en liten apekatt nesten inn i stua vår.. Pippi typen. Gøy.

Nå er det tid for bok og iskald hvitvin i sofaen ute før en deilig dusj og samling til middag kl 20:30.

- Bente

I går kveld var Rune, Bente, Marit, Ulf og Henriette på den lokale puben og spilte biljard med de lokale. Kjempe gøy. Serveringsdamen gikk rundt med sin lille 2 åring bundet til ryggen, for han ville ikke sove med det første!

Nå gleder vi oss alle til å komme til luksus lodge, vi skal kose oss og feire Ulf sin 35 års dag. Anne Lise har også hatt bursdag på turen, så det er 2 som skal feires i kveld. I morgen er det walkingsafari, men Unni, Marit, Anne-Kristin og Henriette skal på ridesafari i stede. Vi gleder oss!

Mamma hilser til Emily, Phillip og Christiane: Tusen takk for at dere husket morsdagen. Og til pappa jostein som husket hjertedagen.

- Henriette

Sporingsdag:

Bente: "Vi har akkurat kommet tilbake og fordøyet intrykkene fra dagen. Herregud, vi har vært på besøk hos fjellgorillane i Bwindi! Her i Uganda har vi gått opp og ned, bort og fram i en 25.000 år gammel regnskog i 3 timer. Vi fant ikke gorillane med en gang for de beveget seg så raskt oppe i trærne. Det er derfor dette kalles gorillasporing. Hver gruppe som sporer gorillaer har med seg rangere og guider, og vi går rundt for å lete etter spor etter gorillaene. Bæsj på bakken, knekte grener osv. Guidene kommuniserer med andre guider med walkie talkie og forteller hvor flokken befinner seg. Etter hvert som opplysningene om gorillaene kom tettere ble det mer om mer spennende. Rune og jeg lå i front hele tiden, her skulle det ikke spares på innsatsen!

Etter hvert så fant vi flokken. Herregud, for et syn. Flokken besto egentlig av 18 dyr med en Sølvrygg som leder. Men en ung hann har begynt å opponere litt mot lederen sin, og når vi ankom så hadde noen av flokken fulgt han. Det begynte å regne litt når vi fant flokken, men det gjorde ikke noe. Vi fikk sette oss ned 2,5 meter unna gorillaene, og jeg måtte gråte litt. Det var så sterkt! Vi hadde noen fantastiske portere og guider med masse humor. Vi hadde en flott tur i Bwindi med nydelig turterreng. Vi digger regnskog! Nå sitter vi og koser oss med en KALD øl. Hilsen fra Bente."

Rune: "Oppmøte kl 0800 for briefing, 1 time i bil rundt åsene og så var letingen etter fjellgorillaene i gang. Åsene her går fra 1500 moh til ca 2000 moh så det er kupert. Vi gikk opp og ned i 3 timer før våre sporere meldte at de hadde funnet gruppen vi lette etter. Idet vi kommer frem til gorillaene kommer de første regndryppene fra et tordenvær som har bygget seg opp rundt oss. Vi er spente og tar på regnjakkene før vi beveger oss andektig mot flokken. Noen av gorillaene er små og viltre mens andre er eldre og sedate. Møtet er sterkt, og Bente feller noen tårer i ren glede.

Vi knipser i vei fra 2-3 meters hold og det er helt greit for objektene. Henriette fyrte av med det nye kameraet sitt og har sikkert tatt 3000 bilder. 1 time har vi tillatelse til å besøke flokken. Timen går fort og er en enorm opplevelse. Vi takker for oss før vi trekker opp i åsen for lunsj. Nå er vi tilbake i campen etter 8 timer og vi kan med rette nyte en kald en mens vi studerer bilder og
video. Fantastisk dag! Hilsen fra Rune."
 

Dagen startet med vekking til Bwindiskogens orkester av ape- og fuglelyder, og etter frokost dro den første gruppen inn i skogen for endelig å besøke fjellgorillaene. De hadde tillatelser til å se på tre forskjellige gorillagrupper: Mubare, Habinyanja og Rushegura. Det var en flott dag med fottur i den enorme skogen før de fant en flokk med enorme gorillaer. For et møte! Ubeskrivelig vakkert. Gorillaenes menneskelige adferd er rørende, særlig deres omsorg for ungene. Selv den enorme Sølvryggen (flokkens overhode) blir helt bløt når ungene nærmer seg han.

Gruppen har virkelig fått sine drømmer virkeliggjort, og det har vært nærkontakt av gorillagrad. Anne-Kristin er godt fornøyd med hvileplassen sin. Hun plantet bakenden rett i en haug med gorillamøkk. Buksen er pakket ned i kofferten og hun snakker om å ramme den inn ved hjemkomst til Norge igjen. Odd Arne ble så betatt av gorillaene at han kjøpte seg tillatelser for å spore igjen i morgen også!

Mens de andre var på gorillasporing har Guma, Nils Erik, Rune, Bente og jeg gått en fin tur i regnskogen. Der så vi rødhaleaper, duiker og hørte sjimpansene. Så tok vi turen innom den nærmeste landsbyen. Her møtte vi de lokale og besøkte medisinmannen. Her lærte vi å fremstille juice, øl og lokal gin av bananer. Og vi fikk spennende oppskrifter på alt fra magemedisin til viagra for både damer og menn. På jordet så vi bygdas eldste, 102 år, svinge hakka si som en 30-åring. 

Nå sitter vi rundt bordet i campen og nyter godt drikke og utveksler erfaringer. Latteren sitter løst og vi koser oss. For en dag!

- Ulf

 

Etter innsjekk bar det gjennom frodige Kabarole og ned i riftdalen, langs Rwenzorifjellene og inn i Queen Elisabeth Nasjonalpark. Nasjonalparken ligger i Albert Rift Valley, en rift som ble påbegynt for 25 mill år siden. For 15 mill år siden var fjellene i øst så store at de at de skapte en sperre for regnet. Dermed utviklet det seg tørre områder og gode framtidige forhold for det som en gang skulle bli oss; Homo sapiens.

Nå er vi her, og vi nyter nok tilværelsen på en litt annen måte enn våre forfedre. Jeg tror ikke de lå ved badebassengkanten med en iskald en, mens de nøt synet av ville dyr. De hadde nok nok med å holde seg i live og langt unna alt som kunne minne om truende farer med sultne øyne.

Dersom jeg får dratt folket opp av bassenget så skal vi på fottur ut til halvøya Mweya for å nyte utsikten utover Kazinga-kanalen for å se på solnedgangen. Dyrelivet er rundt oss på alle kanter så det blir nok ikke kjedelig. Guma reiser ut på safari med besteforeldrene sine, men de er nok tilbake til middag kl. 20:00.

Etter alt å dømme koser folk seg stort. Men, det tar tid å få skuldrene ned når starten var så kjip som denne.

Sent på kvelden så tikker det inn en tekstmeling fra Ulf: Vi er nettopp kommet tilbake etter en sundowner på tuppen av halvøya her. Flere Vortesvin har høflig holdt oss med selskap det meste av tiden. Guma har kommet tilbake fra sin safari og han så 9 løver, en leopard og mange elefanter. Han er veldig fornøyd. I morgen reiser hele gruppen på safari i Queen Elisabeth nasjonalpark kl. 06:00. Vi håper vi er like heldige som Guma. Nå er det middag.

- Ulf
 

Kl. 06:00 er vi ute av sengen og hiver i oss en kraftig frokost før vi raser av gårde mot Kibale Forest nasjonalpark, én time unna. Etter en times tid til fots gjennom skogen finner vi sjimpansefamilien Mobutos (ja, de er oppkalt etter den tidligere diktaoren i Zaire), sittende høyt oppe i et enorm fikentre. Sjimpansene smatter på fiken, fiser og pisser fra trekronene, og ser ikke ut til å bry seg døyten om at vi står under. Ingen av dem ville ned på bakken for å hilse på oss fordi velsmakende fiken var å foretrekke. I dag var det ganske overskyet, og det er ganske vanlig at de ikke vil ned når det er overskyet. Når solen står på, velger de å søke skygge fra solen nede på bakken og da kan de komme tett innpå oss besøkende. Men vi fikk uansett se en liten gruppe med sjimpanser i sitt rette element, og det var ikke som i Monkey World.

Alt i alt har vi hatt en knall fottur i en av Afrikas mest artsrike skoger. På vei tilbake til Ndali Lodge fikk vi se L´Host-ape og bavianer - til Henriettes store fornøyelse. Med sitt nye kamera har hun hamret løs på avtrekkeren og brent av 2557 bilder av en bavian i veikanten. Lurer på hvor mange det blir av gorillaene…

Ved lodgen rakk vi litt tid ved bassengkanten før lunsj. Her fikk vi hver får Uganda waragi. Uganda waragi er den lokale varianten av Gin & Tonic bare at den er laget på banan. Vi er alle enige om at det er en svært hyggelig måte å spise bananer på. Rune og Bente valgte bananhjemmebrent da de syntes den fabrikkdestilerte var for pyser. Etter lunsj avsluttet vi med en særdeles vakker tur rundt kratersjøen som ligger et lite steinkast fra lodgen vår.

Hilsener:
Anne Kristin og Oscar hilser til Torbjørn som har bursdag i dag.
Bestemor Werner lar aldri en sjanse gå fra seg og sender en hilsen hjem til barnebarna Oliver og Sofie.
 

Ulf melder søndag kveld:
Endelig i Entebbe! Fytti fela, det er nok den verste starten på tur noen sinne. Stakkars folk! Men de tok det med godt humør og omsider ble det orden på ting. Med myndige Rune på telefon med flyselskapet fikk vi, langt om lenge, kommet med på en avgang til i dag kl 10:40. Dvs at vi lander i Uganda ett døgn senere enn planlagt.

Vi har fått anleding, som de heldiggrisene vi er, til å bli skikkelig kjent på flyplassen i Amsterdam. Noen av oss har nå sovet og bodd i ankomst- og avgangshaller siden fredag kveld. Namnam. Radisson er ikke plaster på såret når ryggen min er torturert av kalde marmorgulv og sitteanordninger på f.. flyplasser pga et belgisk ....selskspap. Folk er utrolig positive. Og vi mangler kunn to kolli. Men Unni og AnneLise smiler alikevel.

Mandag:
To kolli har desverre blitt borte i alt flykaoset. Jeg må si jeg føler sympati for Anne Lise og Unni for at dere bagasje ikke er kommet fram, og at de nå har gått i de samme klærne siden fredag. Det er ikke moro for noen. Det må være fælt å bli forvist til trekken bakerst i bussen. Vi andre bytter klær til alle anledninger; finsko, fjellsko (med rene sokker), deodorant, bøker og salver og tannkrem, ler og lukter godt. Nei, virkelig, det er er ikke noe moro å være på ferie uten sin bagasje, og alle føler med dem. Vi har gjort alt i vår makt å få bagasjen deres tilbake. Men når man er 30 mil unna KLMs kontor i Kampala er det ikke like selvfølgelig at alt går slik vi vil. Bagasjen er bekreftet ankommet Kampala, og de har lovet at den skal bli kjørt til oss her på Ndali Lodge i Fort Portal innen morgendagen. Vi håper og er evige optimister, selv om det kan være vanskelig etter det kjøret vi har vært gjennom de siste to dagene.

Turen til Fort Portal gikk glatt, og det selv om halve distansen er mer å regne som en potetåker på det beste. Vi stoppet underveis hos Ulf sine svigerforeldre og Guma sine besteforeldre. Ulfs kone Nyonga er nemlig født og oppvokst i Uganda. Det var et spennende og hyggelig møte. For Guma var det nok helt spesielt, for han har ikke vært her siden han var en bitteliten tass. Guma ble igjen hos sine besteforeldre og skal ta igjen gruppen om noen dager. De dukker nok opp til middag, men han skal på safari med dem i morgen.

Vi kom oss fram til Ndali Lodge innen antatt tid, og har kost oss med god mat og god drikke, gått tur i området, badet i bassenget (med panoramautsikt mot Månefjellene) og nyter stillheten og det ukompliserte livet på landsbygda i Fort Portal.