Vår mann i tempelet, Vibok, snirkler oss gjennom landsbyer, stier, familier, kutråkk, vaskesnorer, risfelt og gnafsende vannbøfler før vi ankommer selve hovedtemplet fra nordsiden, altså langt vekk fra suvernirjag og bussparkeringer. Lotus i full blomst og templet imponerer med sin størrelse. Selv travere fra sør-amerika lar seg imponere, det er stekende hett, og det hjelper fort med en pust i skyggen. Ettermiddagen tar pusten fra de fleste. Ikke fordi, eller bare fordi, det er kvelende varmt på grunn av fuktigheten, men ankomst Ta Phrom.Templet er mest kjent for å være nærmest oppspist av jungelen, og det var slik franskmennene fant tempelområdet allerede på 1880 tallet. Vi lar oss forundre, begeistre og overraske over slike vakre formasjoner og helt utrolige nettverk av fiken og bomullstrær i en mystisk harmoni.
Kari og Håvard blir likesågodt igjen for å nyte solnedgangen, stemningen og den vakre veien hjem. Vi andre angriper nok et par humpete stier på vei tilbake til den sjarmerende byen Siem Riep. I kveld står det ikke mye på fellesmenyen men jeg aner nye vennskap og selvstendige reisende som skal denne gang på en nattlig ekskursjon i kveld. Vår alles kjære Torbjørn Færøviks reise i boken Buddhas barn er jo delvis nærmest identisk med vår. Derfor kom jeg til å tenke på de kloke ord av T.S Eliot som nevnes i begynnelsen av boken:
We shall not cease from exploration
And the end of all our exporing
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time
Amen!
