Randi Skaug: Verdens vakreste fjell -  Ama Dablam i Nepal, 6856 m.o.h.

Verdens vakreste fjell

Bilder & Tekst: Randi Skaug 

 

Ut av soveposen

For femte gang denne natten ålet jeg kroppen ut av soveposen så lydløst det lot seg gjøre. Soveposestoffet knitret forredersk. Jakka kom på i halvmørket, og fingrene fumlet seg fram til glidelåsdrageren i teltåpning. Glidelåstennene tok til å knatre. Den britiske fjellklatreren jeg delte telt med kastet seg rundt og snøftet utilfreds. Bare den røde solfalmede hjelmlua hans stakk opp av soveposen. Jeg syntes jeg kunne lese tankene hans. Hvorfor kan ikke kvinnfolket også bruke pisseflaske? Og hva er poenget med å dra med denne tilfeldige ryggsekkturisten på VÅR klatreekspedisjon?

 Jeg stoppet glidelåsen halvveis og begynte å presse kroppen gjennom den litt for trange åpningen. Det drysset rim fra teltduken. Øynene knep seg instinktivt sammen. Bak meg lød et utbredt engelsk bannord på fire bokstaver. Jeg forserte forteltet på alle fire og ristet hodet fritt for rim mens jeg undret meg om det ville regne, sludde eller snø utenfor. Det luktet friskt og frossent. Jeg slo øynene opp. Rett foran meg sto det vakreste fjellet jeg noen sinne hadde sett. Hun glinset rosa i solens aller første morgenstråler. Først ble jeg stum. I neste øyeblikk lot jeg meg overrumple av lyden av min egen stemme som hoiet gledesfylt:

”Gutter, dere må våkne!”

Mors smykke

Fjellet het Ama Dablam. Ama betyr mor og Dablam betyr smykke eller anheng. Smykket er en glinsende hengebre midt i den ruvende fjellveggen. Ama Dablam går for å være verdens vakreste fjell.

Gutta kom ut av teltene. Alt som hadde føltes kjipt og vondt ble glemt der vi sto og beundret dette majestetiske fjellet. Hun troner helt aleine, som en bauta i et vidt landskap. Ekspedisjonslederen fortalte at det var et teknisk meget vanskelig fjell. Det så selvsagt ut, men akkurat det at det ble uttalt fyrte opp en drøm om å klare å komme på toppen. Men det var langt fram. Der og da var jeg bare en ryggsekkturist som hadde fått lov å bli med en britisk-polsk klatreekspedisjon på vandretur til kostpris. Det tok meg opp til en personlig høyderekord på 5.800 m.o.h., hvor den største fysiske utfordringen var et lite klyv på to-tre meter.

Toppen på Ama Dablam ligger på 6.856 m.o.h.. Den som kommer opp dit får hele Himalaya for sine føtter. Men da må det klatres seriøst først.

16 år seinere – et team blir til

Jeg fortsatte å bestige fjell. Høsten 2009 kom min gode venn fjellguiden Jyamchang Bhote fra Nepal på besøk i noen uker. Han skulle ha møte med en kar om en tur til Ama Dablam. I samme omanget ringte en kvinne og ba om råd med hensyn til en tur til Himalaya. Dermed begynte snøballen å rulle. I løpet av noen korte uker var Jyamchang blitt ekspedisjonsleder for en helnorsk ekspedisjon med seks deltakere som skulle på Everest Base Camp og Island Peak. Tre av disse skulle deretter på Ama Dablam.

”Skal ikke du også bli med da, Randi?” spurte en av dem.

Drømmen fra 1993 hadde dormet en stund, Nå våknet den til liv. Jeg ønsket noe fint å se fram til. Hver og én hadde presentert seg og hva de kunne bidra med. Ingen fikk bli med uten aksept fra de andre. Teamet var håndplukket. Dette var en god anledning, og jeg grep den.

Jyamchang skulle reise videre og trengte en høyre hånd i Norge. Det var ett år til vi skulle dra. Min oppgave var å sørge for at teamet møttes for å planlegge og få uklare spørsmål besvart. Da vi skulle velge leder for forberedelsene, pekte de på meg. Jeg hadde én forutsetning: at sinnstemningene ”sad, mad og glad” var de eneste tillatte på turen. Dermed var ”sur på tur” utstemt og den viktigste faktoren for å få trivsel på turen i orden.

Vi var en sammensatt gjeng bestående av fire jenter og tre karer, både klatrere og vandrere. Det var bankfolkene Stig og Marie, snekkeren Emil, jagerpiloten Inge, mikrobiologen Eva, logistikkvinnen Ann Kristin og undertegnede. Aldersmessig var vi fra 27 til 62.

Rett før vi dro måtte Emil, som var opphavet til turen, trekke seg. Samtidig vurderte Inge, som opprinnelig skulle på Everst Base Camp og Island Peak, at han var sterk nok for Ama Dablam. Det fikk han støtte for i teamet. Dermed var vi seks forventningsfulle som reiste til Kathmandu i midten av oktober 2010.

Fra tehus til tehus

Vår og høst er de to sesongene hvor turistene strømmer opp i Himalayas fjell.  Alle – absolutt alle som kan gå – kan dra på vandretur i Nepal. Man vil oppleve at gjennomsnittsalderen på de man møter, særlig om høsten når det er vandrernes sesong, er overraskende høy. Det er ikke påkrevet verken å ligge i telt eller å klatre for å nyte de vakre fjellene. Jyamchang la opp en tur som både var kulturerelt interessant og behagelig. Vi skulle overnatte i tehus og ferdes i områder hvor folk bor og lever.

Tehusene i dag har en helt annen og høyere standard enn den gangen i 1993. De fleste er privat drevet.Teknologien har gjort sitt inntog. Solcellepaneler gir lys om kvelden. Økonomien er forbedret. Det fyres i ovnene om kvelden. Maten er god og hygienen langt bedre ivaretatt. Standarden er helt klart enklere enn på Den norske turistforenings hytter, men det er nå en gang slik at alt som konsumeres og brukes bæres opp på yakokser og på sherparygg. Det er ingen fare for at stiene mellom tehusene gror igjen. De er i flittig bruk av både tobeinte og firbeinte, noe som gjør vandringen til et mer spennende eventyr enn en naturopplevelse alene.

Ruta

Å klatre høye fjell innebærer å sette av nok tid til akklimatisering, det vil si å tilpasse kroppen til den tynne lufta i høyden. Det kan gjøres ved å sette seg stille og vente i Base Camp eller ved å tusle rolig med hendene i lommene fra sted til sted. Det er ingen tvil om hva som er morsomst.

Vi skulle fly fra Kathmandu til Lukla, en flyplass som er anlagt i motbakke. Deretter ville vi gå videre til Namche Bazaar, sherpafolkets hovedstad. Dette er en av de mest trafikkerte stiene i Nepal. Derfra ville vi gå en runde som skulle ta oss til de vakre sjøene ved fjellet Gokyo Ri over Cho-La pass og videre til Everest Base Camp. På dette tidspunktet ville vi, om alt gikk som planlagt, være godt akklimatisert og klare for Island Peak på 6189 m.o.h.. På vei tilbake ville vi finne Ama Dablam, som står ved siden av stien og frister. Siste post på programmet før retur til Kathmandu var en vellykket bankett i Namche Bazaar. Om alle nådde toppen ville det bli en fest som skulle være stenket i seiersrus.

Utfordringene

En viktig del av forberedelsene var å få en grundig forståelse av utfordringene. Vi hadde tre felles målsettinger: ingen ulykker, høy kvalitet i alt vi gjør og god trivsel.

Men utfordringene knyttet til disse målene var individuelle. For de minst fjellvante var det å bli gode nok klatreteknisk og å lære seg å bruke nødvendig sikkerhetsutstyr. For de sprekeste var det å klare å gå sakte nok i høyden.

To utfordringer hadde vi alle til felles: å respektere og hjelpe hverandre i alle situasjoner og å takle den ekstreme høyden.

Den lunefulle høydesyken

Høydesyke oppstår ved at kroppen utsettes for høyder den ikke er tilpasset å oppholde seg i. Reaksjonen er hodepine, svimmelhet, kvalme, utmattethet og i verste fall ødem. Det siste kan ende fatalt, dersom ødemet, det vil si en vannansamling i kroppen, rammer hjerne eller lunger. Høydesyke rammer ulikt. Man kan på kort tid gå fra uvel til dødelig syk.

For å unngå høydesyke er det avgjørende å akklimatisere riktig. Kunsten er å bruke minst mulig krefter. Det er etablert en anbefaling om å øke med maksimum 300 høydemeter per dag og ta hviledag for hver 1000 høydemeter. Samtidig bør væskeinntaket være på minst 3-6 liter per dag avhengig av høyden.

De fleste vil oppleve svekkelse under akklimatiseringen. Dårlig matlyst og søvnproblemer er vanlig. Åpenhet om egen tilstand er avgjørende. Dernest kommer kompetanse om høydesyke i teamet og til slutt evne til å ta riktige beslutninger for de det gjelder. Evnen til å ta riktige beslutninger reduseres med høyden over havet. Jo mindre oksygen til hjernen, jo dårligere virker den.

Den beste medisinen er å redusere høyde. På kjemisk side finnes steroider og Diamox som kan gjøre alt fra å redde liv til å redusere ubehag. Diamox øker vannlatingen og øker utfordringen med å beholde vannbalansen i kroppen. Noen synes det er helt OK å knaske Diamox helt fra fjellets fot. Andre oppfatter det som dop. Vi ble enige om å se på Diamox som medisinering, ikke profylakse. Det krever litt utholdenhet å holde fast ved det når skallebanken er så kraftig at man tror den kan høres av sidemannen.

De gode hjelperne

La det bare være sagt med en gang: uten hjelp av sherpaer har de fleste av oss lavlandsmennesker lite vi skulle ha sagt i Nepals høye fjell. For sherpaene er 5000-6000 meter omtrent som Galdhøpiggen for oss. De er fysiologisk bedre innrettet for å takle høyde gjennom genetisk akklimatisering gjennom generasjoner. Deres blod tar opp mer oksygen enn vårt.

Jyamchang er internasjonalt sertifisert fjellfører og jobber i Jostedalen hver sommer. Han var én av de to sherpaene som sikret at jeg kom helt opp på Everest og trygt ned igjen. Han skulle ha det hele og fulle ansvaret for gjennomføringen med hensyn til rutevalg, sikkerhet, logistikk og daglig ledelse av ekspedisjonen. Ofte er det slik at en vestlig er ekspedisjonsleder og en sherpa er sirdar, det vil si leder for sherpateamet. Vår sirdar het Pimba. Han utgjorde sammen med Sonam og Tembe vårt faste team av klatresherpaer. I tillegg skulle Jamling trå til på Island Peak og Ama Dablam. Dorjee skulle sørge for å følge Eva og Ann Kristin trygt tilbake til Kathmandu.

Bærerne Porti Ram Rai, Nabin Rai og Abiral Tamarang, samt Bikas Ban og Sudip Rai skulle frakte bagasjen vår på egen rygg. Bærerne er organisert, og det finnes regler for hvor mye de skal bære og tjene. Det forholdt vi oss til.

På Ama Dablam skulle vi bo i telt, og der kom mat og utstyr til å bli fraktet opp av yakokser.

En eventyrlig soloppgang

Klokka ringte på slaget tre. Det var den åttende dagen. Vi hadde tuslet gjennom variert skog og fjellandskap, overnattet på ulike tehus og hadde blitt en sammensveiset gjeng av sherpaer og nordmenn. Hittil hadde alt vært en lek. Vi spøkte og lo dagen lang, danset litt også når det kjentes riktig. Nå sto den første prøvelsen rett foran oss – Gokyo Ri på 5.370 m.o.h. Halv fire var hele teamet på plass i spisesalen. Det lå sherpaer og sov på tibetanske teppeputekledde benker langs veggene. Hodelyktene lyste ledblått på medbragt norsk frokostblanding i små metalltallerkener.

”Kan du sende sukkeret?” hvisket Ann Kristin hensynsfullt lavt.

Jeg fylte termosen mens jeg tygde og tygde på den siste skjeen med kornblandet melk. Energien fylte kroppen. Jeg ilte ut i mørket for et stjålent øyeblikk med kamera. Hadde jeg hatt en kjæreste nå, kunne vi delt dette øyeblikket. Uansett om han var i New York eller Sahara. Månen skinte kaldt. Stjernene strålte om kapp. Det var som om hver av dem hadde sin egen puls. Jeg føler meg hjemme her oppe hvor det kjennes ut som om stjernene er noe man kan nå. Føttene ble kalde og lengtet etter bevegelse. Hvor blir det av dem? Var det noe som kjennetegnet dette teamet, så var det at alle stilte til avtalt tid. Kanskje de venter på meg? Jeg smilte og rystet blidt på hodet av meg selv. Det var ikke sikkert noen hadde fått med seg at jeg gikk ut og ventet. Jeg la kameraet i sekken og gikk inn. Der sto alle oppstilt med sekken på ryggen og ventet. På nettopp meg.

Så snart vi rundet hushjørnet føyde vi oss automatisk inn i en taus rekke av glinsende dunjakker med seks nordmenn og fire sherpaer. Bortsett fra to ensomme lys som kom mot oss, var vi aleine i svarte natten. Lydløst. Rolig.

Tankene får anledning til å fly når man vandrer under stjernene og det mest markante ytre inntrykket er lukten av stein. Fra fly hadde vi sikkert sett ut som en buktende lysorm. Det var tydelig sti og lett å gå. Et behagelig fysisk overskudd og en avslappet følelse av mental oversikt spredte seg i hele meg. Jeg følte meg mer som lykkelig tilskuer enn strevende deltaker. Sonam gikk foran i rolig tempo og med en behersket beinføring som vitnet om at dette på ingen måte var første turen til fots. Han ble tett fulgt av Tembe. Begge hadde bare hender og varmet dem i lomma. Stig gikk med lette steg og armene i kors rett bak Sonam og Tembe. Han minnet meg om en god dykker – energieffektiv og rolig. Så snart vi hadde krysset elven som renner inn i Fifth lake, der Jyamchang muntert hadde hevdet at det anløp cruiseskip en gang i uken, begynte stigningen. Da ville alle få varmen litt opp, om vi klarte å gå raskt nok. Selv om Gokyo Ri i Himalayaperspektiv bare er en haug, ville det kreve krefter og vilje å nå toppen.

Jeg gikk i mitt eget tempo - vet nøyaktig hva det tempoet er. Det styres av det som oppleves som behagelige hjerteslag. Inge kom et stykke bak. Han gikk konsentrert og rytmisk med én stav i hver hånd. Klikk, klakk. Klikk, klakk. Helt bakerst hadde Eva, Ann Kristin og Marie stoppet opp for å legge dunjakkene ned i sekken.

 Stig, Sonam, Tembe og jeg stoppet opp og observerte. Det var ikke kullmørkt lenger. De svarte konturene av fjell mot himmelen viste seg å egentlig være snødekte topper. Stjernene bleknet. Himmelen lysnet uanseelig svakt nedenfra. Igjen var vi ti på rekke. Jyamchang og Pembe gikk bakerst og slang litt med beina.

Vi gikk sakte og taust. Dagens første solstråler farget himmelvelvingen i øst noe mellom turkis og blå. Soloppgangen og utsikten fra Gokyo Ri skulle visstnok være ubetalelig. Helt siden vår første felles treningstur i Nissedal hadde vi hatt et fellesskap. Det hadde vært fint å nå toppen før sola rant. Å oppleve at sola sto opp bak Everest sammen. Jeg kastet meg rundt og begynte å gå ned. Inge, som kom like bak, målte meg med undrende blikk.

”Skal ned og motivere etternølerne” sa jeg.

”Don’t talk – Walk!” smilte Inge lurt og siktet til seg selv.

Inge er en munter mann og full av historier. Til å være mann er han usedvanlig glad i å prate. På vår andre treningstur i Norge, i Jotunheimen, hadde jeg fortalt om den gangen fjellføreren Tshering hadde gitt meg munnkurv på Everest, rett og slett for å spare på kreftene. Moralen er at du prater deg ikke til toppen av et fjell, du går dit. Jeg fortsatte nedover.

”Nei, men..? Ramri…går du ned?” spurte Ann Kristin overrasket.

”Orker ikke mer. Jeg snur” sa jeg.

”Ja vel…??”

Ansiktet hennes forandret fasong til et spørsmålstegn.

”Nei da” spøkte jeg. ”Ville bare vente på dere. Vi er over halvveis. Jeg tror vi rekker soloppgang.”

Det kunne virke som om hun krummet nakken. Snart begynte fjellene å kaste skygge på himmelens morgenpasteller. Vi nådde toppen i det solens første stråler lyste opp himmelen bak Everest, fjellenes mor. På vei opp lå den og hvilte litt som en strålende diamant på toppen av et spisst fjell.

En ekstra hviledag

Bestigningen hadde tatt på kreftene. Det var flere i teamet som opplevde at høyden krevde sitt. To var bleke om nebbet, to var på grensen til å bli alvorlig syke, mens de to siste hadde det helt fint. Etter nedstigningen gikk vi direkte videre til Thangnak, der Jyamchang besluttet å legge inn en ekstra hviledag.

Hviledager går overraskende raskt. Ikke før var utefrokosten i morgensola over før det var tid for lunsj. Pink Floyd og Stones fra det solcelledrevne reiselydanlegget sørget for riktig chilloutstemning. Helt brått gikk sola ned, og temperaturen falt markert. Vi styrtet inn for å varme oss rundt ovnen i stua. Temperaturen varierer fra –10 til +20 i Nepal på denne tiden av året. Ved siden av ovnen denne kvelden gikk den opp i nesten 30. Det var nesten for varmt både for terningspill og Trivial Pursuit. Før vi ante det var natten over oss igjen.

Neste dag skulle vi over Cho La passet. Det lå høyere og var fysisk tøffere enn Gokyo Ri. For noen ble det en urolig natt med sterk hodepine og søvnproblemer. Temperaturmåleren viste –5,7 grader. Inne.

Det mytiske Cho La pass

Morgenen startet med en bevisstgjøringsøvelse klokka 06.40. Hvem følte seg i stand til å gå og hvem gjorde det ikke? Om noen var i tvil, så skulle de i alle fall ta et selvstendig og bevisst valg. Når vi først hadde sendt bærerne med bagasjen, var det bare én vei som gjaldt, og det var over passet.

Det var ikke først og fremst bratt, bare uendelig.

”Vi er det langsomme teamet” lo Jyamchang. Latteren avslørte et snev av bekymring. Bærerne var for lengst ute av syne. Vi hadde passert et blekt engelsk par som spydde. Nå ble vi forbigått av en fremadstormende gruppe østerrikere i fargerike jakker og tettsittende stillongsbukser. I det vi nådde 5300 m.o.h. gikk stien et par hundre høydemeter ned i en dal for så å stige opp igjen gjennom en bratt steinur. Inge sine staver klakket taktfast mot hard stein. Han var den beste trente av oss alle. Vi snakket mindre enn før. En gruppe asiater kom nedover mot oss. De så svimle og klønete ut. Vi hvilte. Drakk. Gikk. Sola skinte. Himmelen på andre siden av passet var mørkeblå. Det var vindstille. Ingen kunne ha bedre forhold enn dette.

Vi nærmet oss passet. Det ville vært naturlig om noen av oss også nærmet seg grensen for sin egen ytelse. Fortsatt var det ikke ett surt tryne å se, ikke ett ukvemsord å høre. Inge svaiet da han nådde toppen av passet.

”Dette er det mest slitsomme jeg noen gang har gjort” stadfestet han kort.

”Stig, Pimba og jeg blir litt. Dere andre går raskest mulig ned” sa jeg og kjente med et stikk at jeg hadde gått innpå Jyamchangs domene som ekspedisjonsleder. Jeg gikk et fysisk steg tilbake for å markere overfor meg selv at jeg hadde gått litt for langt.

Veien videre gikk bratt ned til en lang flat bre. Vi så Inge sjangle et godt stykke etter de andre over breen. Han ville nyte godt av redusert høyde. Spørsmålet var om det holdt.

En nådeløse sovesal

Hviledagen i Thangnak hadde gjort at vi mistet den neste romreservasjonen og måtte ta til takke med den overnattingen vi kunne finne. Vi endte på det som trolig er et av  Nepals eldste og minste tehus. Stua var på 30-40 kvadratmeter. 35 mennesker spiste middag der inne samtidig. Det var ingen som frøs. Sovesalen var ennå mer intim. 16 mennesker delte rundt 20 kvadratmeter, riktig nok i to høyder. Noen snorket uavbrutt. Pussig nok stilnet det hver gang jeg våknet.

Stig hadde vært lur. Han hadde tatt med dunposen og lagt seg ute.

”Så kom det en fyr ut i mørket og sa jeg kunne legge meg i vedskjulet” smilte Stig om morgenen. ”Det jeg ikke tenkte på var at veden her er yakmøkk.”

Han hadde ligget og rullet seg i møkk om natta, men var likevel den som hadde best helse akkurat nå. Hele teamet, bortsett fra Stig,  hadde fått infeksjon i luftveiene i en eller annen grad. Vi hadde for lengst fastslått at det var sherpablod i Stig. Han tuslet rundt i småsko, akklimatiserte best av oss alle og det virket ikke som om basseluskene bet på ham heller.

”Inge, Marie og jeg går ned til Pheriche og besøker legene på Rescue Center” sa Jyamchang. Han var myndig, men fortsatt mild. ”Pimba tar over ansvaret for resten av dere når vi skilles om 1 ½ time litt lenger ned. God tur til Gorak Shep og Everest Base Camp!”

Everest Base Camp

Det hadde snødd uvanlig mye i tiden før vi kom. Fjellene var dekket av kritthvit nysnø. Været var fortsatt strålende, men i dag trakk det surt. For hver dag var det blitt litt kaldere. Vinteren var på vei. Det begynte å skye til formiddagen og snødde lett ut på ettermiddagen. Fra vinduet på rommet på Gorak Shep fikk Stig og jeg så vidt et glimt av Everest, som var opplyst av rød kveldssol i noen stjålne minutter, før tåken senket mørket og det ble ubønnhørlig natt.

Neste morgen var hustrig og rå. Vi gikk og gikk. Og gikk. Opp morenerygger og ned morenerygger. Ingen ville gått hit om det ikke var fordi dette var Everest Base Camp, tenkte jeg. Da vi først hadde vært der og bildene var tatt, så var det en liten opplevelse likevel. Nå visste vi hvordan det var. Å vite er noe helt annet enn å ikke vite. Vi hastet tilbake til Gorak Shep med lange steg. Veien gikk videre samme dag. Vi skulle gjenforenes med de tre i Pheriche.

Snøen lavet ned. Vi gikk raskt, taust og effektivt. Det var ingen tvil, akklimatiseringen hadde begynt å virke. Hele teamet utstrålte styrke. Og jo lenger ned vi kom, jo raskere og mer kraftfullt langet vi ut. Snøen la seg som et hvitt teppe. Vi tok et glass Hot Lemon på et gjestehus og hastet videre på opptrådte stier langs gamle lavbegrodde steingjerder. Terrenget helte bratt utover. Et tykt tåketeppe dekket dalen i bunnen.

Tempoet økte ytterligere. Snart, snart skulle vi se våre venner igjen. Vi passerte det ene mørklagte steinhuset etter det andre. Nede på sletta kom en landsby til syne i skumringen. Vi nærmest småløp nå. Det dukket opp folk og yakokser i gatene. Ved en grønn treportal svingte Pimba brått til venstre. Det lyste varmt fra vinduene. Vi hadde vært på beina hele dagen. Rett innenfor døra sto Jyamchang smilende og ønsket oss velkommen. Snart kom Marie også. Hun så godt ut. Inge sto og sendte sms i enden av gangen i annen etasje.

 ”Her, akkurat her, er det kontakt, hvis du er heldig” opplyste Inge tørt med armen strukket opp etter vindusruta. ”OG, vet dere hva” kvitret han. Ansiktet sprakk opp i et inkluderende smil. ”Her fyrer de i ovnen om morgenen også. Det ER så godt.” Rommene var gedigne. Dette måtte være et av Himalayas beste tehus. Det var til og med en håndvask i gangen og innedo med vann.

Snøballkamp

Morgensolen skinte inn gjennom isroser på vindusglasset. Utenfor vinduet sto det yakokser med snødryss i pelsen. Jeg hadde sovet i over 12 timer. Etter frokost la jeg meg til å sove på nytt. Vi hadde hviledag igjen, og jeg trengte å bli frisk. I løpet av omtrent 36 timers samlet søvn, hadde jeg mistet en avgjørende snøballkamp mellom sherpaer som hjemmelag og nordmenn på bortelaget. Og jeg kom for seint i gang til å rulle snømann i den kramme snøen. Det viktigste var å bli frisk og jeg hadde våknet sterk som en hest. Jeg fikk heller lage en ekstra fin snømann når jeg kom hjem til Norge.

Rutineliv

Fjelltur består av faste rutiner – stå opp, spise, gå, drikke, hvile. Én fast rutine var ufravikelig hos oss. Den het ”3+3”. Hver kveld før eller rett etter middag, samlet vi oppmerksomheten om hvilke tre gode ting som var skjedd for hver enkelt av oss den dagen. Jyamchang og Pimba var også med. Det ble 8 ganger 3 gode ting, altså 24. Deretter tok vi en runde på hvilke tre ting vi skulle gjøre bedre i neste dag. Til sammen ble det 48 positive momenter. Hver dag. Noen ganger måtte kreativiteten tas i bruk.

”Tre gode ting i dag?” sa Inge og så spørrende ut i luften.

Han hadde nettopp gjennomført sin tredje rekonvalesensdag og begynte å bli veldig klar for å komme videre. Med ett samlet han seg og utbrøt klart og tydelig:

”Shave, shit and shower!”

En annen hyggelig rutine var en liten kork med brennevin hver gang vi kom i hus. Jeg mener bestemt at det tynner blodet og er bra for akklimatiseringen. Skulle det likevel ikke stemme, så var det ihverfall en felles sosial feiring å glede seg til.

Island Peak

Teamet ble nok en gang delt i to. Eva, Stig og Ann Kristin fortsatte via Chhukung mot Island Peak, mens Inge, Marie og jeg ble værende i Pheriche. Tembe og jeg tok en dagstur til Chhukung. Der ble det bestemte at Inge og Marie skulle gå ennå lenger ned, og at jeg skulle komme etter opp i høyden.

Da jeg ankom Island Peak Base Camp to dager etter hadde Jyamchang også delt toppteamet i to. Stig, Jamling og Pimba skulle gå den litt mer avanserte sydryggen opp.  Eva, Ann Kristin, Sonam og Jyamchang tok standardruten. Klokka to om natta skramlet de seg ut av teltet. Jeg nøyde meg med å snu kroppen fra høyre til venstre side, stryke fingrene gjennom pelsen til Rudolf og vende tilbake til drømmeland. Ruldolf er liggeunderlaget mitt, en avdød reinsdyrbukk fra Hardangervidda. Han var godt selskap akkurat da. Jeg hadde motstridende besluttet å stå over toppen for å sikre den viktigste målsettingen på turen – toppen av Ama Dablam.

Allerede klokka halv ni var Jamling på walkie-talkien.

”Vi har vært på toppen og begynner nedstigningen” sprakte det.

Kokken fylte opp tekannene Tembe og jeg hadde lovt å stille opp med på returen og pushet oss av gårde. Rett oppe i bakken kom Stig og Jamling småløpende nedover. De to klatrerne var jevnstore, jevnsterke og jevngode. Pemba var blitt hengende etter. Stig strålte:

”Dæven, han var god!”

Det andre teamet toppet klokka elleve. Det ville ta noen timer for de kom ned. Det var ikke selvsagt nøyaktig hvor de ville komme ned. Jeg signaliserte til Tembe at jeg tok meg en tur i høyden og kløv sakte opp  i fjellsiden. Han satte seg til å vente ved en stor stein. Det var ulendt og morsomt. Den store steinen der nede ble liten og Tembe forsvant ut av syne.

Jo nærmere toppen, jo sterkere kriblet ørneredefølelsen i meg. Fingrene grep. Føttene sparket fra. Utsikten ble videre og videre. Nordveggen på Ama Dablam. To brevann i forskjellig farge. Turkis og blått. Daler og fjell. Høydeklokka viste 5700 meter. En anseelig høyde og utfordring hvor som helst i verden. Likevel, her og nå var det unnseelig. For en utsikt vi kom til å få fra toppen av Ama Dablam!

Teamet vårt dukket opp på ryggen av nabofjellet. Jeg ropte, hoiet og skreik. Ingen respons. Det slo meg hvor ubeskyttet jeg var akkurat nå. En sjelden opplevelse i vår tid– uten mobildekning, uten satelittsender, utenfor rekkevidde. Jeg nøt den korte råbarkede følelsen av å balansere uten sikkerhetsnett, men fant en annen og helt trygg rute ned, som også ville krysse de andres sti. Vi møttes over en kopp te litt lenger ned.

”Sonam og Jyamchang har vært helt fantastiske” sa Ann Kristin og Eva i kor. Stemmene var slitne. Likevel, de strålte i øynene slik jeg aldri hadde sett noen av dem tidligere på turen.

Ulykkesdagen

Pangboche var der Inge og Marie var på ”helsefarm”. I Pangboche ligger Nepals eldste kloster. Det er 604 år gammelt. Der skulle vi skulle gjennomgå puja, et rituale for å rense klatrere før bestigning av fjell. Det tok oss en dagsmarsj ned dit.

Puja ledes av en lama, en buddhistisk prest. Vi var knapt ute av klosteret før ulykkene startet. Først kom nyheten om at et redningshelikopter hadde styrtet nær Ama Dablam Base Camp. Alle om bord omkom. Det neste var at den ene av de fem yakoksene våre tippet rundt og styrtet i døden i en bratt skråning. Bærerne var gått for å prøve å redde det som kunne reddes av mat og utstyr.

          Kvinnen som eide yakoksen ville holde Jyamchang økonomisk ansvarlig for tapet. I likhet med mange andre staute kvinner som eier og driver tehus i Nepal framsto hun som én det var lurt å ta på alvor. 

Skyer begynte å skli inn over himmelen fra syd, mens vi tok til å gå opp i høyden ennå en gang. Eva og Ann Kristin hadde forlatt oss og gått videre mot Kathmandu. Tre ukers tett og opplevelsesrikt ”familieliv” for seks var over. Det var litt trist.

Ama Dablam Base Camp

Etter å ha krysset en elv nederst i en dal og beseiret nok en evig motbakke, bikket vi omsider over kanten til en nydelig værbeskyttet slette med uhindret utsikt rett mot Verdens vakreste fjell. Ama Dablam Base Camp er rett og slett et vidunderlig sted. Uansett hvor du stikker hodet ut av teltet på denne sletten, får du følelsen av å våkne på første rad. Bare det å stå helt rolig og betrakte fjellet som troner i ensom majestet mot himmelen gir en mektig følelse av storhet. I solen glinser fjellet, mot nattens ravnsvarte himmel skinner det. Midt i den 600 meter lange fjellveggen under fjellets luftige topplattform henger breen som har gitt fjellet navn. I 2006 falt deler av hengebreen ned og feide med seg deler av Camp 3. Flere mennesker omkom. Det er nærliggende å bli ydmyk også i dette fjellets grep.

Neste dag var ny hviledag og min bursdag. Med kokkens nybakte kake og min medbragte kake fra Gro nabo hadde vi nok til fest. Vi inviterte 11 andre nordmenn fra ekstremreiseselskapet Hvitserk & Eventyrreiser. De lå femti meter lenger bort i leiren. Vi hadde fått bacalao hos dem kvelden i forveien.

I det gjestene gikk, tok Marie kvelden. Hun så litt utafor ut. Det var planlagt akklimatiseringstur opp til Camp 1 neste dag. Hele gjengen opp for én overnatting og så ned igjen til Base camp for hvile. Jyamchang lente seg over til Jamling og framsatte lavmælt en alternativ plan. Jeg spisset ørene.

”Høres fint ut for meg” sa jeg, utrolig stolt over at jeg hadde klart å plukke opp en hel strategi på dette fremmedartede språket.

”Hva da?” spurte Stig litt forundret.

”Du og jeg går videre til Camp 2 og bestiger toppen derfra.”

”Oi, dette begynner å bli farlig” lo Jamling.

Og da var det språkforståelsen og ikke det faktum at vi skulle hoppe over Camp 3 han tenkte på.

Bly i beina

Det hadde så vidt begynt å lysne.

”Ramri, er du våken?” lød en spak stemme.

Det var Marie. Jeg hadde ventet på at hun skulle komme. Lydene fra naboteltet gjennom natten hadde avslørt at Marie ikke var på bedringens vei. Jeg inviterte henne innenfor. Hun var synlig fortvilet.

”Det bare renner og renner. Vet du, jeg tror ikke jeg kan gå!”

”Jyamchang og jeg diskuterte situasjonen din i går kveld. Vi har besluttet å be deg bli her og bli frisk istedenfor å gå opp i dag” sa jeg.

En slik strategi ville gi henne en sjanse. Men sannsynligheten begynte nå å synke under 50%. Det ville være avgjørende at hun beholdt håpet.

”Tormod Granheim hadde også diaré da han besteg Everest” la jeg til og tok fram apotekposen min. Det holder ikke med håp alene, det var tid for kjemi.

”Tre ganger om dagen” instruerte jeg. ”Enten hjelper det eller så hjelper det ikke, men da har du i alle fall gjort alt som står i din makt.”

Mens vi spiste frokost i messeteltet, så vi de første Hvitserkklientene sette ut på stien. Sherpaene la alt utstyret utover på en presenning på bakken. Frysetørket høydemat, soveposer, telt, isøkser, gasbrennere og kokekar. Jamling tok kommando over fordelingen av utstyr. Han var den eldste og høyeste av dem. En sherpa er selve begrepet utholdenhet. En sherpa på 1,78 er en maskin. Vi kunne bare drømme om å ha de samme kreftene som disse karene. Jeg hadde bly i beina og pustet tungt fra første stund denne dagen. Det hjalp litt da vi nådde igjen Hvitserkgjengen rett ovenfor Mt. Kenya. Vi hadde ikke gått oss kraftig bort. Navnet skyldes at stedet har samme høyde som det berømte fjellet i Afrika.

Det er enkel gange helt opp til Camp 1. Likevel var jeg så sliten at jeg sovnet i lunsjen. Stig og Jyamchang duppet av også. Inge forsøkte forgjeves å få oss i tale. Han var i best form av alle denne dagen. Stavene klakket taktfast i steinura, som alltid. Jeg tok et kort stopp og ble hengende etter helt til Camp 1.

Hvitserk hadde lagt leiren sin nydelig til i ettermiddagssola. Vi var henvist til den andre siden av kammen, der skyggen allerede hadde lagt sitt kalde grep. Leirene her oppe er små og trange. Camp 2 ble kalt ”Camp Do” av åpenbare årsaker. Stig og jeg gikk femti meter lenger opp til et skar der bønneflagg blafret i solnedgang. Skaret lå midt på eggen. Det var 1500 meter ned på yttersiden der vi satt og dinglet med beina. Der nede et sted under kveldståken i Base Camp lå Marie.

”Håper hun blir frisk” sa Stig.

Camp1 til Camp 2

Skygge om kvelden betød sol om morgenen. Det første jeg fikk øye på var gule solstråler som glitret gjennom mikrosmå hull i den blå teltduken. Det var nesten for varmt i dunposen, som var beregnet til minus 40.

”Jalalala-i-hi” jodlet Inge i naboteltet. Stig og jeg nikket humrende til hverandre.

Pimba svarte med å jodle muntert tilbake. Sherpaene hadde allerede spøkt og ledd en times tid i sitt telt, slik de gjorde hver morgen. Det var bare et tidsspørsmål før de ville komme med morgente. Jeg strakk armene over hodet. Nok en morgen uten hodepine. Bra!

Vi tok oss god tid med frokosten. Den ble fortært liggende.  Dagens etappe var bare to-tre timer. Inge ivret etter å komme av gårde. Han kunne nesten ikke vente med å få på seg klatrestøvlene. Om det ikke var hans aller første fjell, så var det definitivt hans heftigste klatreeventyr noen sinne. Han og Tembe skulle ta litt mer høyde før de returnerte til Base camp. Innen Stig og jeg hadde koblet på jumaren, en mekanisk tauklemme, på det faste tauet, var Inge allerede godt i gang.

Å bestige Ama Dablam innebærer utfordrende klatring på en miks av snø, is og stein. Det ligger faste tau helt fra Camp 1 til toppen - 3,5 kilometer i alt. Uten disse tauene ville Ama Dablam vært en usedvanlig tøff oppgave. Det første stykket langs eggen er slak, men luftig. Utsikten er rå.

”Jalalala-i-hiiii”. Inge kom jodlende nedover like nedenfor Yellow Tower. Det er rutas crux – det vanskeligste punktet. Ruta går rett opp en 30 meter høy vegg.

”Å, det ER så moro. Jeg hadde IKKE lyst til å snu” kvitret han.

Jamling var på vei opp veggen med en enorm sekk på ryggen. Han ble hengende et lite øyeblikk og ta seg inn før han dro seg over kanten ved hjelp av jumaren. Stig og jeg fikk tilbud om å få sekkene heist opp. Min var nesten tom. Jeg beholdt den på. Adrenalinet steg da jeg koblet meg på tauene. Av sikkerhetsmessige grunner er vi sikret i to separate tau med to separate sikkerhetsinnretninger. Skulle det ene opplegget ryke, så har vi en reserve i det andre. Under rompa er det en kilometer med fjellvegg. Jeg pendler til høyre bortover fjellsiden ved å hoppe med beina rett inn mot veggen til tauet henger loddrett ned. Det kiler lett i magen. Alles øyne er på meg. Her klatrer bare én i tauet om gangen. Det er om å gjøre å utnytte tiden. Pulsen øker. Selv med slunken sekk drar det krefter å jumarere i rett vegg. På det bratteste, rundt tre-fire meter fra toppen, skjer det. Slyngen som jumaren er festet i er for lang. Jeg når ikke fram – strekker i høyre hånd og forsøker å dra meg opp i tauet med venstre. Pulsen øker og adrenalinet rusher. Jeg gjør et nytt forsøk. Har ikke sjans.

Jyamchang titter ned over kanten. Den hvite hjelmen hans likner en snøball mot den blå himmelen.

”For lang slynge?”

”Ja”

”Jeg sender ned litt tau”.

En karabinkrok kommer dinglende ned i enden av tauet. Jeg fester den i beltet og konstaterer at ting kan være både fint og ergerlig til samme tid.

Ergrelsen gikk over til takknemlighet så snart Camp 2 kom til syne. Camp 2 er det heftigste ørnerede av en teltplass det er mulig å finne.

”Hvor mye hadde du på ryggen” spurte jeg Jamling.” 25 kilo? 35?

”Vet ikke, Didi” smilte han. ”Det var ikke tungt.”

Når Jamling smiler, føles det riktig å dåne. Akkurat nå føltes det riktigst å holde seg på beina. Det gikk bratt ned på alle kanter.

”The sleeping team” hørte vi Jyamchang kommentere på walkie-talkie med Jamling i Base Camp noen timer seinere. Sola var gått ned. Stig og jeg forberedte oss til neste dag med  å sove. Jeg tittet ut. Det snødde på sydsiden av eggen og var klart på den andre. Det var middagstid. Vi hadde allede sovet i syv timer. Det lyste blått fra hodelykta, og jeg kjente litt trykk bak høyre øye. Neste gang jeg våknet var trykket borte. Klokka var 23.12. Det var tre timer til frokost og fire timer til avgang.

Et fast tauet gikk helt inntil vårt telt. Jeg holdt meg fast i det med en hånd da jeg gikk ut aleine i nattenog løsnet ikke grepet for å dra opp buksa igjen før jeg sto 100% støtt. Stupet rett utenfor var 2000 meter. Jeg ble stående litt og nyte stjernehimmelen. Orions belte og Karlsvogna er de eneste stjernebildene jeg kan, men hele stjernehimmelen satt fortsatt klistret til netthinnen da jeg krabbet inn i soveposen igjen. Den kjentes som et varmt mykt rede. Jeg sovnet som en stein.

11. November: Toppdag

Klokka to begynte det å suse i brenneren til sherpaene. Gradestokken på sekken i forteltet viste kun åtte kuldegrader. Vi la oss ferdig påkledd i soveposene og døset mens maten ble til. Ingen makt i verden kan få en gassbrenner til å brenne raskere enn det finnes oksygen til. Jeg vurderte om jeg skulle ta den tynne dunjakken i stedet for den tykke. Det hørtes riktig ut med den tynne, men jeg klarte ikke overbevise meg selv. Skremmebildene sto i kø i hodet. Forfrysninger. Jeg hadde sett hvordan det så ut. Jeg kunne forestille meg hvordan det kjentes. I halvsøvne kom tvilen snikende. Hadde vi blitt for ambisiøse? Noen hadde sagt at bare 30% klarte å gå fra Camp 2 til toppen og ned igjen. Om det var faktum eller myte ante jeg ikke, men tvilen red videre på tankenes bølgeskum. En kompis som var her i fjor hadde sagt at Ama Dablam var det tøffeste han hadde vært med på. Han hadde vært på Everest også. Det var på tide å komme av gårde før tankene gjorde kål på meg.

”Beklager forsinkelsen” sa Jyamchang da vi sto klare med stegjernene på.

”Bare fint det” sa jeg. ”Så blir det ikke så kaldt.”

Mange fingre har blitt forfrosset før soloppgang på Ama Dablam. Jo seinere vi kom av gårde, jo mer glede fikk vi av solvarmen. Ruta går slik at sola ikke får tak før etter klokka ni. Nå var den halv fem. Det var mørkt, men slettes ikke kaldt. Jeg hadde forventet at det skulle bli som å gå fra teltet og inn i et fryselager. Etter tyve minutter var det bekreftet at temperaturer som kan leses av på en gradestokk er noe man kan forholde seg til. Etter ti minutter dampet jeg, etter tyve minutter kokte jeg. Snart kjentes det som å gå med for store støvler i et våt myr.

”Jeg må ta av jakka” pep jeg til Pimba. Tungen klistret. Stig og Jyamchang dro stadig fra. Utfordringen var at vi  allerede var oppe i Grey Tower. Det er den nest tøffeste passasjen på turen. Mister vi noe her, er det tapt for alltid. 

”Her, Ramri Didi” sa Pimba og pekte på en liten avsats var nødvendig å være veldig gode venner for å få plass. Sonam sto under med hendene klare til å fange opp det som måtte falle ned.

Det skrapte i stegjern mot nakent fjell da vi fortsatte. Det var som å bli født på ny. Nå kunne jeg enkelt se hvor jeg plasserte beina. Den omfangsrike dunjakken min hadde gjort meg til en ubevegelig Michelinkvinne. Om noen på forhånd hadde sagt at jeg ville bestige Ama Dablam i bare skalljakke, ville jeg ha blånektet.

Det var bare oss fem i veggen denne morgenen – ingen kø, ingen møtende trafikk. Lysene til Jyamchang og Stig danset oppe i fjellsiden. Nede på Camp 2 blinket refleksene i teltene. Snart ville horisonten vise seg som en smal stripe av lys i det fjerne. Vi sikret og klatret. Store steiner, slette sva, små trinn. Det faste tauet viste vei. Lyskjeglene ble slukt av mørkt fjell to meter ut fra kroppen. Vi tok utfordringene etter hvert som de kom. Det var første turen for Sonam og Pimba også. Jyamchang har vært her 15 ganger før.

Det sprakte i walkie-talkien. Pimba svarte.

”Jyamchang har glemt igjen solbrillene sine” oversatte Pimba.

”Si at jeg har et ekstra par. Vi kan sees på Mushrom ridge” foreslo jeg.

Isveggen

Det var blitt lyst. Seks klatrere sto oppe i isveggen. Det virket som om de ikke beveget seg. Vi passerte Camp 2,7 der Hvitserk lå. Den var tom, altså var det dem. I Camp 3 bare noen hundre meter lenger opp, sto to sherpaer og én av Hvitserks klienter. Vi vekslet noen ord. Han var høydesyk. Stig og Jyamchang jaget oppover. Vi fulgte etter. De seks sto fortsatt stille. Jeg tenkte at det måtte være kaldt. En av dem snudde. I det vi kom opp i veggen, snudde en til. Det var da jeg så at hele veggen var blank blåis.

Vi sparket fronttaggene i stegjernene inn i isen. Det knaste kaldt. Klokka var åtte. Himmelen var lys kuldeblå. Mot øst lyste det av sol bak en skarp kant. Litt til venstre over oss hang hengebreen. Jeg ugget meg og gikk videre. Det var uvanlige forhold. Normalt ligger det snø. Da dannes det trinn der folk har gått, hvor man kan sette hele foten. Nå sto vi på tuppene. Det brant i leggene. Muskler som jobber suger oksygen. Vi stoppet. Pustet. Klatret. Jeg søkte hull i isen å sette stegjernene lenger inn i. Feste med fire tagger kjentes mye mindre slitsomt enn med to. Hvert lille hull jeg fant var et paradis.

Isveggen hadde opptil 60 grader helning. Det var et mylder av gamle tau. Sonam sorterte ut de nyeste – ett til jumaren, ett til kuhalen. Kuhalen var sikkerhetslenken vår og består av en skrukarabiner i en slynge festet til beltet. Hver gang jumaren byttes over til nytt tau, er det kuhalens oppgave å sikre mot fall. Et fall kunne likevel bli en lang rutsjetur. Vi aktet oss for hvert steg.

Sola kom rundt kanten. Vi var halvveis. Det var helt vindstille. Bedre forhold enn dette kunne det ikke bli. Sonam hang med armene. Han tok lengre og lengre pauser.

”Noe galt, Sonam?” spurte jeg.

”Very tired.”

”Du kan snu her om du vil”

”NO” svarte han og klinte høyre stegjern inn i isen.

Vi kunne se hvor stien førte opp til toppen. Stig, Jyamchang og yngstemannen på Hvitserks team var i ferd med å runde topplatået.

De er allerede på vei ned igjen før vi kommer dit opp. Begge ser uforskammet friske ut. Jyamchang går i bare Brynjegenser og fleecevest. Jeg får låne den tynne dunjakken jeg vet han har. Det er akkurat på kanten med bare skalljakke nå. De danser seg nedover fjellsiden. Vi tar fatt på de siste harde 100 metrene. Bak oss kommer Matti fra Hvitserk. Han som var så syk har også klart det. Vi runder topplattformen og går de siste stegene mot toppen. Utsikten er akkurat så vanvittig bra som jeg har tenkt meg. Jeg får lyst til å danse.

100%

Det ble en lang ferd ned. Jyamchangs dunjakke var god å ha. For Stig og meg ventet fire dager i Base Camp mens vi fulgte Inge og Marie på walkie-talkie og i kikkerten. Å sitte rolig i Base Camp i fire dager etter å ha besteget verdens vakreste fjell viste seg å være langt bedre enn forventet. Først når vi ser Marie og Inge i veggen får vi maur i rumpa. De har overnattet i Camp 3 og det går så sakte, så sakte. Ikke snu, ikke snu! Vi spiller Stones, nyter sola og titter mot toppen. De flytter seg oppover, sakte men sikkert. Så spraker det i walkie-talkien. Det er Jamlings glade stemme:

”Dette er fra toppen av Ama Dablam. Vil dere snakke med Inge og Marie?”

Banketten er sikret! Da skal det danses.

 

Vil du vite mer om Randi Skaug og hennes prosjekter?
Besøk www.randiskaug.no & www.naustholmen.no !

 

         

 

         

Klatreekspedisjon til Ama Dablam

Ama Dablam er av mange omtalt som verdens vakreste fjell og det er ingen dårlig beskrivelse. Alle som besøker Khumbu-området i Nepal blir inspirert bare ved synet av fjellet. Det er et teknisk og høyt fjell, med en miks av fjell– og isklatring.

Asia Nivå 5

32 dager

Neste avreise: 20.10.2020 Fra Kr. 98 900,-