Drønbreen!  Foto: Elise Koren

Et kart til glede og inspirasjon

Jeg innser at jeg vet forsvinnende lite om Nordenskioldland idet jeg sent i april 2021 lander i Longyearbyen. Det er en uvant følelse da jeg vanligvis liker å ha full oversikt, men denne gangen har jeg imidlertid bestemt meg for å ta ting som de kommer, og bare nyte ferien til det fulle. Værmeldingen viser sol nesten hele døgnet, og jeg har sjelden vært så klar for en skitur som akkurat nå. Jeg klarer ikke helt å legge fra meg oversiktsbehovet, og går til innkjøp av et kart slik at jeg kan gjøre meg litt bedre kjent. Gleden er til å ta og føle på når jeg skjønner at vi skal bevege oss inn i et brésystem omkranset av beskyttende fjell og tinder!

 

Jeg møter resten av gjengen

På min vei til Mary-Ann’s Polarrigg, hvor de fleste av deltakerne på turen overnatter og turforberedelsene starter, hilser jeg på et urbant reinsdyr underveis. Selv etter flere dager her i Longyearbyen finner jeg det like eksotisk med denne lodne Svalbardreinen som beiter akkurat der det passer den. Det er dagen før avreise, og jeg er spent på det første møtet med guidene og de andre deltakerne. Polarriggen møter meg med historiske bilder, selskinn, kart, isbjørner i ulike former, samt interiør inspirert av gamle fangsmannstradisjoner, og gir meg følelsen av å stige inn i en annen tid. Den perfekte atmosfæren for turplanlegging! Guidene Mari og Aslak viser seg å være to jordnære og svært imøtekommende unge mennesker, begge med solid erfaring fra Svalbard. I tillegg har vi med praksisstudenten Mats - en sosial fyr med forkjærlighet for arktisk friluftsliv. Snart skal de ta oss med på en reise i sin verden, dele sine erfaringer og kunnskaper med oss, og gi oss trygghet til å håndtere vinterfriluftslivet i den ville og lunefulle arktiske naturen.

Gruppa består av turinteresserte mennesker i et bredt aldersspekter, noen med mye erfaring, andre med lysten til å lære mer og utfordre seg i enda flere sider av friluftslivet. En livlig gjeng med smittende godt humør, og alle med samme mål - oppleve Svalbard med ski på beina, skape fremdrift ved hjelp av egen muskelkraft, og kun ha medbrakt mat og utstyr tilgjengelig. Ingen av oss er ute etter å telle mil eller sjekke klokka, men derimot være tilstede underveis og kjenne seg i ett med naturen. Vi kommer ikke for å se på - men for å leve i - dette arktiske vinterlandet. Fem hele dager på tur, fire lyse netter i telt. 

 

Turforberedelser

Før vi kan spenne på oss skiene står en lærerik pakkeseanse foran oss, dette for at turen skal kunne bli gjennomført på tryggest og mest mulig behagelig måte. Det er ikke tilfeldig hva som havner hvor i pulken, eller hvordan det blir pakket. En stor lagerhall fylt med utstyr blir vår tumleplass denne dagen, og det er godt med rom til både pakking, organisering og testing av utstyr. Vi får utlevert pulk og sele, telt, primus, bensin, kjeler og diverse sikkerhetsutstyr for ferdsel på isbre. Et bord fylt med både velsmakende og kaloririk turmat og snack står klart. Som en del av pakkingen får vi også god instruksjon i bruk av bensindrevet kokeapparat, samt tid til å øve selv. Vi trener på å sette opp telt slik at vi blir kjent med teltene og er forberedt dersom vi må sette dem opp i dårlig vær, og får samtidig sjekket at alt er som det skal med utstyret. I løpet av kvelden er vi alle ferdig pakket, og kan trekke oss tilbake for å hvile ut en siste natt innendørs. 

 

       

 

Ut av sivilisasjonen

Tidlig neste morgen møtes vi igjen, denne gangen fullt oppkledd i skiklær passende for det kalde arktiske klimaet. Etter en siste mulighet til innkjøp av nødvendigheter for turen, blir vi fraktet en liten mil ut av sentrum, innover den enorme Adventdalen hvor turen starter. Bokstavelig talt ved veis ende! 

Endelig er vi i gang. Skiene er på, pulken henger fast i selen, og solen skinner fra blå himmel og varmer oss i ansiktet på tross av den kalde luften. Med ryggen til Longyearbyen setter vi kursen videre innover Adventdalen. Terrenget er flatt, og skiene glir godt på snøen. Fremdeles befinner vi oss i sivilisasjonen - hvor det ligger noen hytter, og man gjerne kan møte på snøskutere, eller kanskje til og med en langrennsløper, men det tar ikke lang tid før vi begir oss inn i et verneområde stengt for scootertrafikk på denne tiden av året. Ingen scootertrafikk betyr stort sett det samme som ingen mennesker her på Svalbard, så snart er vi alene. Vi beveger oss inn i en passasje med grus- og steinhøyder på begge sider, og får plutselig en tilskuer som observerer oss fra oven. Den hvite rypa er ikke det minste sky, den har nemlig ingen naturlige fiender her på Svalbard. Men den er likevel vanskelig å få øye på mot snøen så lenge den ikke beveger seg. Til slutt klarer den vel og merke ikke å stå stille lenger, og blir dermed avslørt på sin post.

 

Isbjørn her?

Vi ankommer vår første camp, og etter en nøye sikkerhetssjekk av området får vi tildelt hver vår teltplass av guidene. Vi bor to og to i hvert vårt romslige telt, og med godt samarbeid har min telt-samboer og jeg satt opp vårt på et blunk. Nå er det bare å blåse opp liggeunderlagene og gjøre klar soveposen, samt smelte snø og koke vann - som er av de vanlige rutinene på en slik tur. Vi befinner oss fremdeles nær fjorden, og det er nettopp der, på isen, at isbjørnens jaktmarker er. Selv om det er mye isbjørn på Svalbard gjør de enorme områdene de ferdes i at sannsynligheten for å møte den i utgangspunktet er liten. Dog gjør det faktum at den finnes i dette arktiske øysamfunnet at man uansett iverksetter tiltak for sikkerhetens skyld, slik at man er best mulig rustet til et eventuelt besøk. Hvilke tiltak man benytter vurderes utifra hvor man oppholder seg, gruppestørrelse også videre. 

Fra campen har vi god utsikt til alle kanter slik at det blir vanskeligere for en sulten isbjørn å komme overraskende på oss. Teltene står plassert på rekke og rad, med snublebluss på den ene siden, og toalett med mur på den andre - motsatt side av der vinden kom fra. Slik sørger snublebluss for økt sikkerhet, snøen for privatliv, og vinden for ventilasjon på toalettet og frisk luft i teltene. Snublebluss er vel og merke ikke tilstrekkelig beskyttelse i dette området, noe som løses ved å benytte våken isbjørnvakt om natten. Det er jo ingen andre enn oss tilstede, så vakttjenesten står vi selv for. Men det er ikke så lenge av gangen, kun en og en halv time i løpet av natta, så det skal vi klare med glans! Vakttjenesten går selvfølgelig heller ikke tilfeldig for seg, og vi får god opplæring på forhånd. Gruppa deles i to slik at vi unngår å miste for mye søvn ved å være på vakt to netter på rad. Det er min tur allerede denne første natta, og jeg er spent når jeg legger meg i soveposen for å forsøke å kapre noen timer på øyet før jeg skal ut og speide etter isbjørn. Utover natta vekker vi hverandre etter endt tjeneste, og nestemann eller -dame kan ta fatt på denne nødvendige oppgaven med friskt mot, varme klær, kikkert rundt halsen og signalpistol i beltet. Øynene føles sammenklistret der jeg krabber ut av teltet etter noen få timers søvn, men jeg kommer meg raskt til hektene. Det er virkelig en spesiell opplevelse å stå der ute mutters alene og holde utkikk, og overraskende nok nyter jeg mine tildelte 90 minutter, hvem hadde vel trodd det?

 

En natt under solen!  Foto: Elise Koren

Til Drønbreen skal vi

Jeg stikker hodet ut av teltet neste morgen og får konstatert at ingen har hatt bjørn i sikte denne natta, kanskje like greit! Dog ser jeg at vi har fått noen andre på besøk, skuelystne og nysgjerrige, eller muligens bare sultne der de kommer mot oss med hodet og øynene vendt like mye ned i bakken som mot oss. Svalbardreinen viser seg i likhet med rypene fra gårsdagen å være like uanfektet av vår tilstedeværelse i deres habitat, og er et flott skue der de beiter rett utenfor leieren. Det er som om de vil følge oss videre og ønske oss god tur når vi pakker sammen og etter hvert starter på dagens første etappe. 

Vi tar av fra den flate Adventdalen og beveger oss innover en litt mer kupert sidedal. Det er likevel ingen bratte hindringer, og med guidenes rolige og jevne tempo i front forflytter vi oss oppover litt etter litt. I de snille helningene vi skal ned får vi trening i å leie pulken som en hund ved siden av oss. Etter en velfortjent lunsjpause i en svært komfortabel snøsofa, fortsetter vi ferden med et varmt måltid i kroppen. Snart kommer vi til et uoversiktlig morenelandskap som må forseres for å nå frem til dagens mål - Drønbreen. For å unngå å bli overrasket av isbjørn underveis i det kuperte terrenget holder vi alle nøye utkikk etter den store hvite bamsen. Mari leder an, og Aslak danner baktroppen, begge med rifle og signalpistol klar. Slik går vi i samlet tropp mot den snølagte breisen i det fjerne, kanskje med litt ekstra puls idet vi titter spent rundt neste grushaug.

Vel oppe på breen er det tid for slå leir. Nye rutiner gjennomgås, og denne gangen står sikring av leirplass på bre for tur. Meter for meter sjekker vi den utvalgte plassen for sprekker med søkestengene våre, guidene setter ut snublebluss, og snart kan vi sette opp telt. Det skal bli godt å slappe av litt nå, og få seg en velfortjent middag, etter turens nest lengste etappe på rundt 17 kilometer.

 

Et sjeldent hyggelig dobesøk

For noen står en natt med isbjørnvakt for tur, men for min del gleder jeg meg til en hel natt i posen. For øvrig våkner jeg etter noen timer og må ut på do, typisk! Alltid en like kjedelig affære tenker jeg mens jeg drar meg søvndrukken ut av soveposen. Men idet jeg åpner glidelåsen og stiger ut av teltet treffer solen meg i ansiktet, og jeg blir stående målløs og bare se meg rundt. Det er vindstille, skyfritt og og sola skinner meg rett inn i øynene fra sin lave stilling på himmelen. Det er midt på natta, og jeg blir forvirret når jeg innser at jeg skulle hatt solbriller på! Lyset er likevel av en annen art enn på dagtid, kaldere, og snillere mot de urørte snøkrystallene som dekker både brearmen vi bor på, og de bratte fjellsidene på hver sin side av den. Jeg veksler blikk med bjørnevakta, og vi smiler samtykkende til hverandre i stillhet. Det er intet annet enn magi å kunne stå alene ute i den arktiske vinternatta med solen i ansiktet og speide etter isens konge, ikke en lyd - unntatt kanskje et snork i ny og ne.

 

Isbjørnvakt i sol!  Foto: Elise Koren

Med pulk over isen

Breen slynger seg oppover som en frossen elv. Under det myke, innbydende snødekket som skinner i solen, ligger hundrevis av små og store sprekker innfelt i den mange tusen år gamle isen. Det er farbart, men krever respekt og kyndighet. Isen er stadig i forandring på sin ferd over dalbunnen langt, langt under oss, og man kan aldri være sikker på at man er trygg selv om man følger en rute man har gått andre år. Derfor skal vi gå i tau, både vi og pulkene våre. Det er et innviklet system ved første øyekast, men det fungerer, og vi må lære oss det før vi får lov til å fortsette videre innover bresystemt. Etter nøye instruksjon fra guidene får vi taket på det, og til slutt henger vi sammen i to lange taulag. Pulkene er også festet i tauet, slik at de ikke kommer etter oss og treffer oss i hodet om vi skulle tråkke ned i en sprekk. Sjansen er minimal, men vi overlater ingenting til tilfeldighetene.

 

Rutens høyeste punkt

Jeg teller dag fire på tur, og vi har akkurat bundet oss inn i tauene og er klare for avmarsj. Værgudene er nok en gang med oss, og vi må stoppe for å ta av et lag eller to fra kroppen på vei opp til rutens høyeste punkt. Selv om vi nå for andre dag på rad beveger oss oppover, svelger vi høydemeter nesten umerkelig. Breen er stort sett veldig slak og føret er godt. Guidene sørger for å holde farten nede, og vi holder ut selv den siste kneika opp til det høyeste punktet. Vi traverserer i sikksakk oppover slik at sporet blir så slakt som mulig. På toppen setter vi til livs en velfortjent sjokoladebit eller fem, mens vi nyter den vidstrakte utsikten mot den store Reindalen som ligger på andre siden av bresystemet vi beveger oss på. Vi sklir så nedover Rugaasfonna som breen heter på den andre siden av toppen. Det går ikke fortere enn at det er enkelt å ha kontroll på både skiene og pulken, og samtidig kunne nyte utsikten. Rundt oss er det flere brearmer som kommer og går, spisse topper trenger seg opp av isen, og havet kan skimtes så uendelig langt der borte bakenfor fjell og daler. 

 

Breene er omkranset av fjell og tinder!  Foto: Elise Koren

Topptur

Når det nærmer seg lunsjtider sklir vi lett opp turens siste virkelige motbakke, og ankommer nattens leirplass nesten på toppen av Møysalbreen. Vi graver turens største sofakrok og spiser varm lunsj med sola som steker i ansiktet. Kan ikke klage!

Ei kan vi slutte å smile når guidene foreslår en aldri så liten topptur for dem som vil, og ikke lenge etter er vi på vei mot fjellet Møysalen. Selve toppen er bratt og uten snø, men utsiktspunktet vi stopper ved har en fantastisk panoramautsikt, så vi knipser iherdig bilder i vilden sky. Uten pulkene på slep er vi frie som fuglene, og kan sette noen telemarksvinger på vei ned igjen til camp.

 

Både oppå og inni isen

Siste dag på tur er et faktum. Men dagen er lang, været er upåklagelig og vi har spist opp det meste av maten slik at pulkene er lettere enn noen gang. Vi skal følge Møysalbreen til den slutter, og siden det er svært lite sprekker i dette området trenger vi ikke å bruke tau. Vi har dermed god plass og kan svinge oss nedover på silkeføre med rungende gledeshyl. Det går unna nedover uten at vi trenger å ta et eneste fraspark, og her kommer treningen med å leie pulken godt med! Nesten nede har guidene oppdaget noe spennende, og vi følger lydhøre med. Det er en spesiell følelse å gå oppå breen og undre seg over hva som kan befinne seg inne i den tykke gamle isen under skiene, stengt inne, og kanskje enda helt uberørt av tidens tann. Dog blir det enda et par hakk mer interessant når vi entrer en grotte av is. Fantasien løper løpsk, jeg ser gamle redskaper og andre tegn etter gammelt liv, men det blir med fantasien. Uansett er det et spektakulært syn, gulvet er islagt og nesten helt flatt, veggene er glatte og delvis formet som bølger. Inni den gjennomsiktige isen sitter små og store steiner fastfrosset og kan beskues som en kinofilm i 3D.

 

En hemmelighetsfull grotte under isen!  Foto: Elise Koren

Opplevelser på rekke og rad

Hvor enn så vondt det er må vi si farvel til både grotten og breen. Men før vi kan lange ut de siste flate kilometerne tilbake til utgangspunktet har vi et hinder til å forsere - en labyrint av grus og stein som isen har lagt igjen til oss. Nok en gang tas riflene frem fra hylstrene sine, og vi søker oss sakte frem for å finne den beste veien mens våre årvåkne blikk saumfarer omgivelsene etter bevegelse. Hjertet gjør et lite hopp i brystet da noe loddent og lyst stikker opp fra bak en haug, men som vanlig er det bare den bedagelige Svalbardreinen som leter etter noe å spise.

Det er ikke før under siste innspurt at jeg rekker å reflektere over alt vi har fått oppleve på denne turen, og det er nok på dette tidspunktet jeg virkelig forstår at jeg har levd livet underveis, ikke bare vært en passiv tilskuer.

Takk Svalbard, jeg kommer atter en gang tilbake!

Svalbard - Nordenskiold Land med ski og pulk

Med isdekte fjorder, snødekte fjell og et spennende dyreliv er Svalbard for mange noe som bare må oppleves. Vi tester ekspedisjonslivet i Arktis og utforsker Nordenskioldland med ski og pulk. En opplevelse for livet!

Norge Nivå 3

7 dager