Aconcagua - Vacasdalen - 29.12.17.

Sist oppdatert: 22.01.2018 10:03

Her kan du følge Hvitserk sin gruppe mot toppen av Aconcagua. Avreise 29.12.17.

Blir du gira på å prøve selv? Datoene for 2018 turene er lagt ut her!

 

Toppen (18. januar)

Det tikket inn en melding i går kveld (i skrivende stund er det 19.1.) om at gruppa var tilbake i Camp Colera, og at alle hadde vært oppe! Lang dag med mye snø, så dette var en formidabel laginnsats!

Gratulerer så mye til  Kristoffer, Reidar, Mali, Emilie, Thomas, Hans Christian, Jon Terje, Jøran, Terje, Kjersti, Gunnar, Nicolai, og guidene Alexander, Bjørn, og Juan Pablo.

(Rettelse, 19.1.18: Eivind var på et toppunkt ved Independencia med egen guide. Det ble uansett ny høyderekord for ham også. Gratulerer med bra innsats!)

Toppen av Andes. Aconcagua, 6962 moh

Toppstøt (18. januar)

Fikk rapport om ganske greie forhold og at gjengen prøver seg på toppen i dag. De setter avgårde 05:30 lokal tid. Vi krysser fingrene og følger spent med!

Toppstøt på Aconcagua

Brakkesyke i camp guanacos (16. januar)

Gruppa sliter med mye vind og en del snø i fjellet, og det ble nok en dag i Guanacos i dag. Tiden begynner å renne ut, så de satser på å flytte til Camp Colera onsdag, og gjøre et forsøk på toppen torsdag 18. januar.

CAMP GUANACOS (13.-15.Januar)

Lørdag 13. Januar: Ekspedisjonen forlot i dag Camp 1, med kurs for den litt røffere Camp GUANACOS. Denne ligger på 5460 meter som tilsvarer base camp Everest..... Bare 400 høydemeter opp tenker dere. Vel, forsøk å gå opp en alpinbakke med en tung ryggsekk, mens du bare kan puste gjennom et McDonalds sugerør!! Været er omskiftelig: vi startet i minus 2 og vindstille, men møtte mye friskere vær ved ankomst Camp GUANACOS. Her er noen observasjoner fra flyttedagen. Alexander  (sjef): Er høy på livet....og holdt jammen på å glemme å sende med den 16 kgs dritt-sekken (bokstavelig) med returbærerne akkurat ved oppstart. Hahahaha. Bjørn (trainee-guide): Ledet oss stødig i front, gjennom slit og tiltagende drittvær (Ikke bokstavelig). Thomas: Den ivrige rockeren  er tidligere avslørt med rosa(!) glidelåstrekker på sine fjellboots. Han ble i dag også observert med rosa snor til leppomaden sin. Nicolai: Er en stødig fotograf og er, sammen med HC, gruppas ivrigste om morningen. Vanlig syn er Nicolai med en stoooor dunjakke i fellesområdet. I dag holdt jakka på å sluke hele Nicken! Terje: Fremdeles like sterk, smilende, med kommentarer på lur, og ser ut til å like utfordrende vær. Eivind: Gruppas mest positive, offensive og sta, men også nasjonens seigeste 75 åring; valgte å kjøpe litt “sherpa-hjelp”. Det gjør ingenting, det samme gjorde Hillary! Jørand og Kristoffer: Unge og sterke karer.......som dog trenger mye søvn! Men etter litt hjelp med teltet så rakk gutta oppstilling! Gunnar og Reidar: Fortsatt stø kurs på disse guttegutta fra Flekkefjord. Men i dag kom stil-longsene på sørlandsteamet også. Jentene: Mali, Emilie og Kjersti: er sterke individuelt, men råere som gruppe. De passer på hverandre, men har glimtet på lur ovenfor resten av ekspedisjonen.

Søndag 14. Januar: Dagen gikk med til en aklimatiseringstur til ca. 5650. Her fikk alle opplevelsen av å gå med steg-jern. Etter turen begynte teltlivet for alvor. Men da begynte også det lunefulle været og stramme til for alvor.....

Mandag 15. Januar: Natten var røff og vi våknet til sterk vind og snøfokk. Dette betyr nå at første “toppstøtdag” (tirsdag) ryker. Brakkesyken begynner å krype inn på oss, forsøkes redusert ved kortspill, boklesing, og medbrakte pod-caster. Nødvendige avbrekk er også det å måtte drite på 5500 høyde, i kuling..... Dagens små høydepunkter blir å finne ut hvilken turmat man skal innta i det klamme og fuktige teltet.

NB1: Vi er optimister og det ser ut som om onsdag 17. nå blir toppstøtdagen

NB2:Vi er i hvertfall maksimalt akklimatisert.

Hilsen Jon Terje&Hans Christian

Førstebestigning av aconcagua (14. januar)

14.1.1897. Ble fjellet første gang besteget av sveitseren Matthias Zurbriggen. Nordmenn har også skrevet historie på fjellet med første vinterbestigning. Denne bragden var det Eilert Sundt og Thorleif Bache som stod for.

Aconcagua er det høyeste fjellet både i Andesfjellene og i Amerika – og det høyeste fjellet utenfor Asia. Ingen annen fjelltopp, bortsett fra Mount Everest, er lenger borte fra en høyere fjelltopp. Det nærmeste fjellet som er høyere enn Aconcagua er Tirich Mir i Hindu Kush, 16.520 km unna! Det har blitt hevdet, bl.a. fra argentinsk hold at Aconcagua er over 7 000 meter høy, men et team av forskere målte i 2012 toppen til 6 960,8 meter over gjennomsnittlig havnivå. Fjellet har en kompleks geologisk oppbygning, og til tross for at mange av bergartene er vulkanske, er det den generelle oppfatningen at Aconcagua ikke er en erodert, sovende vulkan som man kanskje kunne tro. Dermed er det Ojos del Salado i samme fjellkjede som er verdens høyeste vulkan. Toppen ligger 15 kilometer øst for Andesfjellenes hovedrygg, på argentinsk område. Dette er den tørre siden av Andes, så, til tross for høyden er det ikke mye snø og is på Aconcagua. Fjellet er avgrenset av dalene Valle de las Vacas i nord og øst, og Valle de los Horcones Inferior i vest og sør. Aconcagua og området rundt er del av naturparken Parque provincial Aconcagua. Fjellet har en rekke isbreer, den største er Ventisquero Horcones Inferior, ca. 10 km lang. To andre store isbre-systemer er Ventisquero de las Vacas Sur og Glaciar Este / Ventisquero Relinchos på ca 5 km lengde. Den mest kjente er den nordøstlige, Polskebreen, som inngår i den vanligste ruten til en oppstigning. Aconcagua inngår i The Seven Summits, som er det høyeste fjellet på hvert av jordens kontinenter.

Jobbingen opp fjellet er i gang (10.-12. januar)

Gjengen har flyttet opp til Camp 1 og er i gang med å jobbe seg oppover fjellet. Det er en møysommelig prosess med bæring opp til høyere camper, akklimatisering, ned og hvile, litt hodepine, matlaging, mer hvile, teltliv, tørre vitser osv. Høyden slår jo ulikt ut på hver enkelt person, så stafettpinnen går nok litt på omgang. Man må ha tålmodighet, og ikke la seg stresse av litt rusk i maskineriet, om man skal nå toppen en gang i neste uke. Værmeldinger sendes og taktikken legges jo nærmere toppdagen(e) man kommer. Fredag er det bæredag til Camp Guanacos på 5400 moh. 

Hvitserk Inreach 12.1.18. Aconcagua

Dagbokprosa

Disse dagene fikk vi tilsendt i diktform:

 

Pakket og klar klokka ti, flytte til camp 1 skulle vi!

Sekkene var mer enn tunge nok, selv om Nikolai hadde vurdert hver truse og hver sokk.

Hele gruppa med hjelm gjennom skredsonen gikk, Alexander i front og ingen tegn til panikk.

Videre vandret vi over stein og grus, Kjersti angret på at hun tok med seg brus.

Jøran og Terje var sterke som få, vi andre i dragsuget lå.

Med en liter vann per tusen meter høyde, står Mali og Emilie jevnlig bak en sten bøyde.

På plass i camp 1 sto teltene oppe, lynraske portere fra basecamp er vanskelig å stoppe.

Nå er soveposen god å ha, vi venter på sola og har det bra.

Gjennom steinura til camp 1

(Bildet er ikke fra årets ekspedisjon)

 

Vi våknet til sol og varme telt, Hans Christian var som vanlig nattas helt.

I dag var målet en liten akklimatiseringstur, samt hvile og kanskje en liten lur.

Oppe i passet ble det lunsj og påskestemning, Hvitserk kjører oppvartning uten hemning.

Reidar og Gunnar var like blid, selv om snapchat og rødvin måtte utebli.

Resten av dagen herjet uno i leiren, Kristoffer måtte se langt etter seieren.

 

I dag sto bæring til neste camp på planen, en passende utfordring for denne sterke klanen.

I tet går 75 år gamle Eivind fra USA, gruppas eventyrer og selvfølgelig supersta.

Jon Terje er likanes og rå som få, i godt driv med 50 på nesa kan ingen ham slå.

Jo mindre oksygen til vårt hode, desto mer syns vi Thomas' vitser er gode.

Når Pablo går foran og Bjørn passer på bak, er det å finne veien aldri no' sak.

Så langt har alle i gruppa det bra, og vi gleder oss til å lenger opp i fjellet dra:-)

Mali, Kjersti og Emilie, denne ekspedisjonens girl power, hilser hjem til de som betyr aller mest.

Basecampliv og akklimatisering til Camp 1 - 5000 moh (7.-9. januar)

Etter gårsdagens vandring våknet gruppen opp til basecampens luksus og bedagelige liv. Første punkt på agendaen etter frokost i messeteltet var en tur opp fjellet for å akklimatisere oss. Turen tok rundt en time, og noen steinkast før sonen for rasfare satte vi oss ned for å nyte utsikten og få en pust i bakken. Etter en liten stund rettet vi snuten ned mot basecamp hvor det ventet lunsj, utdeling av fellesutstyr, og senere legesjekk. Legesjekken gikk bra for alle sammen til tross for at store deler av gruppen hadde litt for høyt blodtrykk. Men, nå var vi i alle fall godkjent for å vandre videre opp fjellet.

Mandag morgen ble omtrent samtlige vekket av helikopterdur, lenge før tiden for frokost. Tydeligvis ikke nødvendig  med vekkerklokke i basecamp!  Etter frokosten stod Aleksander klar med vekta for å veie hver enkelts ryggsekk før turen til Camp 1 skulle starte. 20kg å bære var en gjenganger blant de fleste, hvor de sprekeste kanskje hadde i litt ekstra. Turen opp til Camp 1 gikk gjennom den bratte steinura vi hvilte ved på akklimatiseringssturen, og en av personene i gruppen fikk endelig sjansen til å vise frem sin råflotte klatrehjelm som ble leid i Mendoza. Videre bar turen preg av god stemning og vekta på sekken hadde ingen nevneverdig påvirkning på humøret. Mange høydemeter og timer senere var vi endelig oppe i Camp 1 på rundt 5000 høydemeter. High fives, klemmer, og gode ord ble delt ut i stor skala før vi måtte fokusere på å få opp telt for utstyr og mat. Dette ble satt opp i en fei! Når alt var ferdig gikk det i rekordfart ned til basecamp hvor vi spiste middag og senere krøp inn i varmen i soveposene våre.

Camp 1

Tirsdagen var endelig kommet og det betød restitusjon og pakking av personlig utstyr som skal være med når vi flytter til Camp 1 på Onsdag. Noen har en ekstra legesjekk, mens andre blir satt i gang med å sette opp et reservetelt i basecamp. Store deler av dagen går i pakking av sekk og veiing av dette. Det er viktig å være kritisk til hva man skal ha med opp i fjellet! De som er ferdigpakket eller tar en pause, finner man ofte sittende i messe teltet hvor de spiller Uno, prater, eller oppdaterer seg på verden utenfor via mobiltelefonene sine. En ting er sikkert, vi er alle spente på å flytte til Camp 1!

Vacasdalen til Plaza Argentina - 4200 moh (4.-6. januar)

Hei alle kjente og kjære,

Da er vi skikkellig i gang vi. Første dag av turen startet i Vacasdalen, på 2400 høyde meter. Adgangen til nasjonalparken ble som seg hør å bør feiret med flott flerstemt sang, på melodien "gratulerer med dagen" da Kjersti hadde fødselsdag. Turlivet er fantastisk og vi erfarer at det er en usedvanlig flott bukett med mennesker som er samlet for å gjennomføre denne turen.

Obligatorisk gruppebilde ved gaten

Rutiner begynner å sitte. Humoren og stemningen er flott og latteren sitter løst. Teknisk sett har vi lært viktigheten av å bardunere teltet skikkelig ved oppsetting i sterk vind - da det ene teltet fikk luft under vingene og svevde noen meter avgårde. Heldigvis fikk vi fanget det i tide, dog med noen mindre rifter. Vi har kyndige reparatører i Reidar og Gunnar som fikset biffen. Det setter vi stor pris på.

Fotturen har startet innover Vacasdalen

Grunnet sykdom måtte desverre Ann Mari forlate gjengen i camp 2. Bjørn fulgte med henne. Vi vet hun har vært og er i gode hender på sykehus i Mendoza, men vi savner henne og håper virkelig alt står bra til.

Maten vi har fått servert hittill på turen har vært intet annet en fantastisk. Etter Alex sine detaljerte beregninger har vi (per person) spist rundt 2 kilo med nydelig kjøtt på 3 dager. Videre lager jentene videoblog i teltet på kvelden som vi ser frem til kommer på de sosiale platformer i etterkant av turen. I skrivende stund er vi ankommet basecamp på 4200 høyde meter.

Elvekryssing i Vacasdalen

Det var en røff etappe I dag hvor vi var oppe klokka 5 for å krysse noen elvestryk. Vi konstanterte rim i vannpyttene før vi kom til elva. Elvekryssingen ble gjort i form av vassing iført sandaler og crocs - etter dette var det ingen trøtte ansikter å spore I gjengen. Vi klatret deretter ca. 1000 høydemeter I stekende sol, så det var flott å komme frem.

Første blikk av "Dronningen av Andes"

Med muligheter for dusj, cola og internett I basecamp kan du tro vi er en smilene gjeng. I morgen er det hviledag I base camp med en liten akklimatiseringstur, samt en legesjekk. Det er flott å se sikkerheten blir ivaretatt. Noen mindre gnagsår, litt stive bein, forbigående føling med høyden og neseblod slår definitivt ikke piffen ut av denne gjengen. Vi storkoser oss I fantastiske omgivelser og gleder oss til fortsetteslen.

Thomas hilser hjem til de som betyr aller mest: Heidi, Tom Roar, Espen, Nelly, Kristin, Per og Siri.

Penitentes (2.-3. Januar) 

Før turen bærer innover i vacasdalen skal vi tilbringe to dager i Penitentes, en spøkelseslandsby omringet av dramatiske fjell og et sted herjet av støv og vind. Et forlatt skianlegg, noen tomme hus og stengte butikker synger en stille sang om sted som kanskje en gang var fullt av travle gater og skiglade familier, men i dag er byen hovedsaklig okkupert av ekspedisjoner på vei til fjellet mens de store lastebilene dundrer forbi i voldsom fart.

 

Været er deilig og det blåser friskt - gjengen har gjennomført to akklimatiseringsturer i skianlegget, pakket og sortert proviant og utstyr i bagger, tønner og bokser som skal sendes med muldyr innover i dalen. Også her får vi servert store mengder med deilig mat og drikke på det ikoniske hotellet Ayelen som ligger midt på stripa. Alle nyter de siste dagene i skikkelig seng og gleder seg til vi setter av sted oppover i høyden!

Mendoza (30. desember - 2. januar)

Turen mot sør amerikas høyeste fjell er i gang og etter en lang men problemfri reise rundt kloden er hele gjengen samlet i Mendoza hvor vi skal handle inn proviant og gjøre alt klart til reisen innover mot de høye fjellene i vest.

Vi starter livet i Argentina rolig med en halv kilo biff til hver, vin og badebasseng - kombinert, selvfølgelig, med store mengder vann. Termometeret hviler på tredvetallet og solen steker. Heldigvis har Mendozianerne skjønt at vi trenger skygge og de fleste gater er utstyrt med store flotte trær som gir deilig dekke for vintervante nordmenn. 

Nyttårsaften ble feiret med et smell og stor stas på flott restaurant, hvor vi fikk servert noe av det beste Mendoza har å by på. God mat, god vin og underholdning av beste sorten - karaokeopera og sprudlevann. Ingen vet helt hva som skjedde etter dette. Men det er utrolig hvilke undre en rekke strategiske siestaer kan bidra med, og nok en gang er hele gruppa i god form og klare for turen opp i fjellene om ikke lenge.