Elbrus nummer 2 for året

Sist oppdatert: 30.09.2013 11:19

Vi er i gang med Elbrus tur nummer 2 for året. Nok en gjeng skal forsøke seg på Europas høyeste fjell og denne gang er det Knut Einar, Kathrine, Hanne, Tor Henrik, Ståle, Reidun, Eirik, Tine, Grete, Astri, Anders og turleder Håvard Lium som skal akklimatisere blant høye alpine topper, frodige enger og kose seg på tur. Rosinen i pølsa er selvfølgelig Elbrus på 5642 moh. Du kan følge hvert skritt i høyden her i dagboken som blir oppdatert så ofte som mulig.

13.07.13 – avreise til Moskva

Grunnet en større bussulykke i Moskva med tilhørende trafikkaos på veiene rundt flyplassen, ble flyet fra Oslo noe forsinket. Men omsider var eventyret i gang.

Ved ankomst Moskva flyplass suste vi raskt igjennom immigrasjonen og fikk bagasjen vår. Utenfor ble vi møtt av Hvitserks samarbeidspartner som skysset oss ned til sentrum. Her fikk vi en rask sightseeing rundt Den Røde Plass, en like rask middag på en lokal restaurant, og straks en tidlig kveld. Alle ser frem til å komme til fjells i morgen!

15.07.13 – akklimatisering

Våre venner har kommet frem til Kaukasus og er på akklimatiseringsturer i Adursu-dalen.

Etter en rekordrask sightseeing i Moskva var det på tide å begynne på den ordentlige turen. Ferden gikk fra Mineralnye Vody og retning Elbrus. Normalt består denne veien av fartsglade russere, krappe svinger og store mengder storfe. Farten var litt bedre enn tidligere, men mengden kuer hadde økt betraktelig. Det var til tider umulig å se veien for bare kuer og hvis du trodde at norske kuer var stae har du aldri møtten russisk ku... først når de fikk en forsiktig dytt med bussen løftet de blikket og trakk motvillig til siden.  

Første del av selve fjelleventyret starter i Adyrsu Valley, dette er Russlands svar på Turtagrø og er et mekka for oss som er glade i høye fjell. Eneste vei inn i dalen går via en gammel bilheis. Her får biler og bagasje plass i heisen og vi får testet reisetrøtte ben i en lang metalltrapp før vi fortsetter ferden på planet av en eldgammel lastebil. Komfort kunne sikkert vært bedre, men det blir fort glemt etterhvert som blikket retter seg oppover mot mektige tinder. Dessverre for oss og Tine hadde det skjedd litt kluss med papirer og bevæpnede vakter nektet henne å bli med oss videre inn dalen. I stedet ble hun sendt ned igjen sammen med vår russiske guide på leting etter en løsning. Det viste seg heldigvis at løsningen lå i en skurrete kopi av et gammelt pass og litt utpå kvelden var alle samlet igjen. 

Fremme ved hytta skjedde dagens store katastrofe. Hanne skulle bære sin dyrebare last (en vinflaske) fra bilen til hytta, men noen glatte steiner satte en rask stopper for vinkvelden og fiskene fikk heller nyte godsakene. Heldigvis viste de neste dagene at Hanne er vesentlig mer stødig på beina når hun ikke bærer vin.

Første turdag gikk opp en sidedal av sidedalen og sakte, men sikkert klatret vi opp til 3000 meter. Her var vi fortsatt i en dal, men et alpint brelandskap ga oss første virkelig smak av å være i høyfjellet. De fleste av oss satt og så opp på alt rundt oss, men Astrid var minst like opptatt av å se ned. Mens vi knipset bilder av fjell fylte hun minnekortet med blomster i alle slags farger. Ettermiddagen gikk med til avslapping nede ved hytta og Eirik prøvde å overbevise oss om at stort sett alt vi spiste hjemme i Norge var farlig. Det eneste som strengt tatt fortsatt var sunt er Irish Coffee og ferske grønnsaker.

Andre turdag var dagen for minibrekurs, nå skulle vi opp på Gumachi-breen og lære alt man trenger for å ferdes på bratt is. Turen opp gikk gjennom en bratt skog av rododendroner og videre langs en smal morenerygg. Mange hadde nok med å puste og sette bena på rett plass, men Kathrine viste en unik evne til både å klatre og prate med alt og alle. Fremme ved breen var det en kjapp innføring i bruk av stegjern og bruk av tau og deretter var det klart for brevandring i praksis. Gumachibreen er en imponerende blanding av blåis, store brefall og sprekker, alt pakket inn av stupbratte fjell og hengende breer. Naturen fikk alle til å glemme at vi nå var godt over 3000 meter. Alle fikk bestått på brekurs del 1, del 2 var selvreddning. Her fikk 11 nordmenn lære seg aking, og ikke minst stopping, med isøks. Guidene fungerte som strenge sensorer, men også her stod hele gruppa med glans. Returen gikk omtrent smertefritt, Grethe bestemte seg for å teste om goretexbuksa tålte stegjern, men måtte skuffet innse at det gjorde den ikke. 

17.07.13 – ankomst til Cheget

En kjapp telefon fra turleder Håvard bekreftet at gruppa var nå kommet frem til Cheget, og alle var i fin form og godt humør.

Oppholdet i Adyrsu ble avsluttet med en humpete biltur ut samme vei som vi kom inn. Vi kommer til å huske dusjmannen som sørget for at alle endte opp i rett dusj, bromannen som ikke kunne forstå hvorfor vi vasset over elva når han hadde bygd bro 20 meter lenger ned, den alltid line spreke bademannen i elva, kjøkkendamene som hadde en klokke som alltid gikk 30 minutter for sakte og den russiske skistjerne vi aldri fant ut hvem var. Kort og godt et spennende opphold og nå gleder vi oss til å begynne på selveste Elbrus! 

18.07.13 – snarbesøk på tønnene

Etter et svært vellykket opphold i "lavlandet" er det på tide å rette fokus mot den hvite kolossen i enden av baksandalen. 5000+ er ikke gjort på en, to, tre og derfor har vi brukt de to siste dagene til å forberede turen opp på Elbrus.

Første dag tilbake i sivilisasjonen ble brukt nettopp på å nyte alt det et sivilisert liv har å by på. Det ble dusj, Tour De France, shish kebab, lokalt øl og rolig liv på hotellet. Viktige temaer ble diskutert, deriblant ble spørsmålet om det var dill, koriander, persille eller litt av alt i suppen viet mye tid. Vi regner med å ha et svar klart før sommeren er ferdig.

I tillegg til å løse disse problemene gjorde første glimt av Elbrus at spenningen i gruppa steg. Ytterligere spenning ble det da vi vi tok en runde på alt som kan gå galt i høyden(og hvordan vi ganske enkelt kan unngå at det skjer). Heldigvis hadde vi erfarne fjellfolk i gruppa som kunne opplyse at viagra løser de fleste problemer her i livet, også i høyden...

På kvelden kjørte vi en grundig inspeksjon av alt utstyr som skulle brukes på toppstøtet. Stort sett gikk dette veldig greit, men Knut oppdaget at det å sette sammen teleskopstaver er vanskeligere enn det kan se ut som(vi er litt usikre på om det er høyden som spiller inn). Heldigvis løste også dette problemet seg utover kvelden. Vanskeligere var det å overbevise Astri om at camelback kan fryse i høyden. Vår russiske guide Gia måtte til slutt innrømme at Astri er en bestemt dame!

I dag var det klart for første besøket på Elbrus. Planen var bare å kjenne litt på fjellet og smake på tynnerer luft før vi dro ned igjen til hotellet. Veien opp til fjellet går via to gondolbaner og Anders har i dag gitt begge veritasgodkjenning(vi må understreke at godkjenningen ble gitt under påvirkning av tynn luft og at han kun godkjente dem om dette aldri ble offentliggjort). Godkjenning eller ikke, vi kom trygt opp til 3500 meter og fortsatte derfra til fots oppover fjellet. Første stopp der var de berømte/beryktede tønnene. Her ble det en pust i bakken og toalettene inspisert før vi satte våre første skritt på breen på Elbrus. Sakte, men sikkert fortsatte vi oppover og bortsett fra en enslig scooter som sprutet ned baktroppen gikk turen opp til "containerne" som en lek.

Containerne skal bli vårt hjem de neste dagene, men i dag var vi kun på besøk. Nok en gang ble toalettene inspisert og disse stod med glans. Aldri før har vi opplevd at et hull i bakken har blitt omtalt som "luksusdoer" av damene på turen. Dette lover godt for resten av turen! Etter litt mat og glimt av den videre ruta oppover rettet vi nesa nedover igjen. Vi timet returen slik at det første regnet kom omtrent samtidig som den siste i gruppa kom under tak. Regnet har stort sett trommet på taket resten av kvelden, men satser på at det gir seg til vi skal ut igjen i morgen. Vi har i hvert fall fått fylt opp energilagrene, pakket baggen og er veldig klare for å flytte opp til nesten 4000 meter i morgen.

Det er litt mindre dekning i høyden, men korte rapporter vil komme plutselig!

Håvard

20.07.13 – alt vel i Kaukasus

Håvard ringte inn i morges for å rapportere at alt sto bra til med gruppa, som skal bruke dagen i dag til noen turer i området rundt Tønnene til akklimatisering.   

De ligger nå på 3850 moh, men skal opp på rundt 4700 i løpet av dagen før de vender tilbake til Tønnene for middag. I morgen skal de bare samle krefter før de på mandag skal gjøre det de kom hit for å gjøre - nå toppen av Europas høyeste fjell! 

22.07.13 – til topps!

På en sprakende satelittelefonlinje ringte Håvard fra toppen av Elbrus og kunne rapportere at alle var med og i fin form.

De er nå kommet ned til Tønnene igjen, og i morgen er de tilbake i sivilisasjonen i Cheget, og da har vi blitt lovet en nærmere rapport.

Vi gratulerer Knut Einar, Kathrine, Hanne, Tor Henrik, Ståle, Reidun, Eirik, Tine, Grete, Astri og Anders med å nå toppen av Europas høyeste fjell!

23.01.13 – full rapport

Da er vi tilbake i lavlandet og kontakt er litt lettere. Her kommer turleder Håvards rapport fra dagene på fjellet!

Kaukasus er vilt og vakkert og Elbrus ruver 1000 meter over alle de andre toppene i området, ikke rart det var stor spenning i gruppa da alt av bagger, mat og ikke minst utallige liter av vann var stuet på plass i gondolen og vi tok farvel med lavlandslivet.

Vårt hjem de neste dagene var to blå containere hvor vi ble stablet i høyden og manøvrering ut og inn krevde både smidighet og samarbeid. Til tross for enkle kår og at Elbrus viste seg fra alt annet enn sin beste side (horisontalt regn og sludd) var stemningen god allerede første dagen. Det ble en liten spasertur opp til "diesel hut" hvor vi pustet tynn luft og lurte på hva som befant seg over det grå teppet som omsluttet oss like tett som en sovepose. Tilbake i camp ble det en gourmetmiddag fra vår eminente kokk og undertegnede lovte at neste dag ville bli en fantastisk opplevelse med både godt vær og storslått utsikt.

En Hvitserkguide må holde det han lover og derfor hadde ikke værgudene noe annet valg enn å varte opp med det beste man kan få av vær på fjellet. Stemningen var høy da vi våknet opp til at Kaukasus som lå badet i morgensol og vinden hadde forsvunnet et sted langt vekk fra oss. Gruppen stod å trippet da Reidun litt forsinket kom ut av containerne og hadde mistet vottene sine. Heldigvis ble de raskt "tryllet" frem fra egen hette.

Turen oppover gikk stort sett med brede smil og selv Kathrine ble målbundet av det landskapet som brettet seg ut under oss. Dette er normalt en dag hvor mange virkelig får kjenne på høyden, men tror en blanding av utsikt og godt selskap gjorde at vi glemte at luften var tynn og vi brukte heller kreftene på å kose oss. På vei ned igjen fikk vi oppleve noe av det som gjør Elbrus til Elbrus. Elbrus er uten tvil et høyt og krevende fjell, men i helgen er det og et populært mål for mange lokale russere som overhodet ikke har planer om å komme seg til toppen, men likevel vil oppleve fjellet. Det var snøscootere, snøballkrig, russere i bar overkropp og jenter i småsko langt opp på fjellet. Litt sirkus må vi tåle og etterhvert som kvelden kommer forsvinner sirkuset og det er igjen bare oss og Elbrus igjen.

Toppstøtet nærmer seg, men først var det hviledag. Hva gjør man på en hviledag på 4000 meter, uten strøm og uten kontakt med omverdenen? Man putter litt penger på Eirik og man får spennede historier på løpende bånd, bare avbrutt av noen måltider. Hvildagen er og dagen for å kjenne på toppnervene. Bare om noen timer er det klart for det man har drømt om i lange tider og ting er plutselig utrolig nært. Det blir alltid tidlig kveld, men selv om man ligger i posene og mørket har senket seg er det mange tanker som svirrer rundt i topplokket og da klokken ringer halv tre på natta er det få som har fått mange timene søvn.

Frokost klokke tre på natta er tidlig, men det var nok andre grunner til at det var en merkelig stillhet rundt et ellers livlig matbord. Det er nå alvoret begynner! Bare en drøy time senere stod vi alle godt pakket inn i dunjakker og kjente på vinden som lette etter løse gjenstander den kunne ta med seg i sin flukt over fjellet. Stegjernene ble solid plantet inn i den hardpakkede snøen og snart var 12 norske Hvitserkere i gang med sitt forsøk på å nå toppen av Europa.

Vi startet i mørket, men det tok ikke lange tiden før de første strålene med lys malte landskapet i de utroligste farger gjennom et tynt skydekke og snøfokk. Dette er et av de magiske øyeblikkene man selv må oppleve for å forstå hvor stort det er. Skritt for skritt ble diesel hut, containerne og tønnene mindre og mindre og snart var de bare små prikker langt der nede som tilslutt ble helt visket ut av hvite skyer. Langt over skyene, og fortsatt et stykke under toppen tok vi en rast i sadelen på Elbrus. Litt mat, drikke og andre nødvendige ting før alle ble feste inn i et tau og det var klart for siste biten mot toppen.

Det går sakte å bevege seg i bratt løsnø over skyene, spesielt når man slåss mot hodepine og slitne bein, men for hvert skritt kommer man et skritt nærmere målet og tar man mange nok av disse skrittene er man der. Vi hadde vært på tur i nesten åtte timer da toppene plutselig dukket opp noe hundre meter unna. Med nye krefter, pustepauser heiarop og til dels svært ustødige skritt stormet vi oss sakte det siste stykket mot toppen. Vi hadde klart det, alle tolv stod samtidig på toppen av Elbrus!

Mange, mange skritt senere var vi tilbake i leiren og et døgn senere sitter vi nå nydusjede og fornøyde på et hotell i Cheget med et hode fullt av opplevelser og en hånd med et glass fullt av øl.

Nå gjenstår bare et par rolige dager her i Russland før vi setter kursen hjemover, takk til alle som har fulgt dagboken, gjør dere klare til å få maaaange detaljer når vi etterhvert kommer hjem!

Håvard