Grønlandskryssing 2019 - Hvitserk gruppe 2

Sist oppdatert: 22.05.2019 16:05

I 2019 har Hvitserk hatt 3 grupper over Grønlandsisen. På gruppe 2 gjennomførte Markus, Monica, Gry, Linn Hege, Kai-Andre, Kamilla og Matz vårens vakreste eventyr sammen med guidene Bjørn og Stian. Her kan du lese skildringene om hele turen.

21.5.19. oppfeting og tid for refleksjon

Nå blir det noen dager i Tassilaq for å fete opp Matz. Stakkars gutten har gått ned solide 10kg siden vi startet på andre siden av øya. Det er ikke så mye igjen av han. Skinn og bein. Men med en diett av selspekk og tranolje skal vi få han tilbake til normalen.

Tasiilaq er et sjarmerende lite sted, omringet av fjell og fjord og her skal vi bli godt kjent, spise deilig mat og lade opp kroppen til vi flyr avsted mot Island og så Norge.

Takk for denne gang, og for alle som har fulgt oss på våre lange ferd! Turen over Grønland er en unik opplevelse som det er vanskelig å sette ord på. Den betyr så mye forskjellig for oss alle. Hva er det som motiverer oss? Hvorfor er vi her? Hva får vi ut av det? En tid for refleksjoner og for tanker og ideer. En tid for oss selv i en verden som til vanlig er så altfor full av inntrykk. En tid tilbake til det enkle liv, der vi er sammen om et felles mål. 

20.5.19. alt kommer og går

Alt kommer og går. Og da var det slutt for Grønlandskryssingen for denne gjengen! Fra vi lå i vår siste leir, cirka fire mil fra land, i tett tåkevær, har vi kommet oss hele veien ned og til Tasiilaq!

Men la oss starte på morgenen da vi enda en gang våknet opp i null sikt og det ble navigering på kompass og GPS. Vi gjør bra med framgang og føret under skia er glatt og fint. Noe løssnø er det, men ikke for mye. Bjørn prøver å beskrive bre og fjellandskapet som er rundt oss. Det blir kanskje ikke helt det samme, og vi begynner å bli litt lei av å ikke se noen ting.

Med nedoverbakke og god gli går det unna. Her gjelder det bare å holde riktig kurs, og det hjelper at vi finner noen gamle spor som har pakket snøen kompakt og hard. Det må være den andre gruppa som har gått her før oss på samme ruta. Hmm, hvor langt foran oss er de? Etter fem etapper har vi kommet rundt to mil og vi er godt i rute.

Langt borte hører vi et helikopter. Vi lurer på hvor de skal og hva de driver med. Sightseeing helikopter? Rutetransport? Lyden forsvinner og vi tenker ikke mer på den saken.

Det blir mindre og mindre snø jo lenger vi kommer ned på breen. Flere smeltevannsbekker og små sprekker dukker opp rundt oss. På mange måter er det fint at det ikke er stekende sol og varmt her nå. Det kunne ha blitt veldig vått.

Land i sikte! Vi sklir plutselig ut av tåken og foran oss brer Grønlands østkyst seg utover. Stort, mektig, magisk. Fjorder, fjell og breer, i ett sammensurium av episke motiv. Men det gjelds å ha tunga rett i munnen nå - vi skal over et felt med sprekker og må finne beste veien gjennom. Hva er det vi hører? Enda et helikopter? Næmmen, her kommer det inn for landing! Og hva er det vi ser? Mennesker? Rart. Hvem er det?

Vi sklir ut av breen og mot slutten av turen. En liten gruppe mennesker er i ferd med å pakke sammen leir i en forrykende fart i det helikopteret finner plassen sin på den snødekte breen. Men pokker, har de like telt som oss? Det er Hvitserkgruppa! Vi kommer ned og jammen er det ikke Marianne og Elisabeth og gjengen som har vært tre dager foran oss.

Det blir en litt snodig avslutning på vårt Grønlandseventyr, da vi ikke bare møtte stein og utsikt ved målgang, men også mennesker og transport. Bjørn og Stian snakker med helikopterpiloten, som anbefaler at også vi flyr ut så fort som mulig. Værutsiktene for de neste dagene er usikre og vi risikerer å måtte ligge, som den andre gruppa har gjort, helt til det klarner opp igjen. Men det er ikke helt sikkert at han kan komme tilbake. Se etter oss om en time, sier han, og vær klare.

Vi er klare. Men noen obligatoriske målbilder må tas og vi løper rundt på steinene i en halvtime og ser utover landskapet. Tenk at vi er ferdig. Så plutselig. Alle dagene og alle nettene. Så var det over og vi står og venter på transport tilbake til sivilisasjonen.

En lyd i det fjerne. Tokk tokk tokk tokk tokk. Pakk sakene deres! Og vipps, så er vi pakket og klare, installert i helikopteret og retter nesen hjemover. 

19.5.19.

Målet for dagen er «Punkt40», der vi skal dreie og dra nedover breen. Herfra har vi en full dag på ski for å nå fast grunn! Det blir en kortere dag i dag og vi setter camp relativt tidlig for å lade opp batteriene til siste innspurt. I tillegg er alt klissvått. Vi målte seks varmegrader, og det bøtter ned med snø som smelter på sekundet. Alt er vått. Men det tørker fort i varme telt og vi fyrer som huleboere. Vi har brukt lite brennstoff i det siste og litt ekstra kosefyring er på sin plass.

I morgen drar vi nedover breen for en siste lang dag på ski! En sursøt følelse, men det skal absolutt bli fint å se noe annet enn snø. Det er fortsatt null sikt, hvitt hvitt hvitt, og vi krysset fingrene for litt bedre utsyn i morgen!

Stor hilsen til alle dere der hjemme :-)

18.5.19. Dagen derpå

Dagen derpå og enda en dag på ski. Føret har bedret seg noe og vi gjør god fremgang. Det er nullsikt og kritthvitt.

17.5.19. gratulerer med dagen!

Så kom til slutt den store festdagen og flere mil skulle passere. Det er lett snøvær og overskyet. Som nordmenn flest snakker vi mest om været. Hvordan det har vært, hvordan det er, og hvordan det kanskje kommer til å bli. Vi gratulerer hverandre med dagen, minner alle på at Grønland egentlig skulle være del av Norge, så setter vi i gang med tre ganger hipp hipp hurra.

Vi går våre fem økter før det braker løs med 17-mai lunsj på isen. Det serveres alle verdens lekkerbisker, pølse og lompe og godiser. Nå koser vi oss! Vi får til og med litt sol der vi sitter, før det blir væromslag og et slags sluddete snøvær. Da var det slutt på morroa og igjen begir vi oss ut på tur.

Eller rettere sagt, vi begir oss ut i et jævla helvetes kladdeføre. Kladder på størrelse med baguetter bygger seg opp under skia, oppe på skia og på siden av skia. Det kladder der det kan kladde. Det er lov å banne. Banne høyt og tydelig. Med innlevelse.

Det gir seg ikke og nær resten av dagen går vi på platåsko. Det var jo ikke sånn her det skulle være.. Men ingen ting å gjøre noe med og vi stabber oss fremover.

Endelig i leir og vi har faktisk greid 33km i dag. Ikke dårlig! Fortsatt i rute. Det er stille og rolig når vi er installert i teltene våre og solnedgangen er slående vakker. Ingen bilder kan vise den fram. Himmelen koker i farger av ild og bål og vi gomler i oss en bedre middag.

16.5.19. Sement

Potetmelsnø er erstattet av snø med konsistens som ligner sement. Blytungt. Vi kommer oss avgårde, men det tar tid og vi greier ikke mer enn ca 30km på nær 10 timer. Vi skal prøve å opprettholde denne distansen de neste tre dagene. Hjelp.

Alt går stort sett etter planen. Men Matz har prestert å spise opp alt godteriet sitt, så nå trasker han avsted med en mage som skriker etter snop. Slikkerier har høy verdi på Grønland og noen i gruppa har skjønt at her er det kanskje mulig å tjene en slant. Det kan bli en veldig dyr tur for Matz. Hvor mye koster en pose laban på Grønland? Hva med et rør Pringles? La forhandlingene begynne.

Vinden har også snudd, og det er deilig å ikke gå å stampe i motvind. Nå får vi en kjølig bris rett i skinka og det føles deilig avkjølende for den som går å stamper foran flokken. Solen er til og med ute i dag. Kanskje vi får sol på 17 mai?!

Takk til alle dere hundretusenvis av nordmenn som følger vår ferd over Grønland.

15.5.19. potetmel

Vi tar det tilbake. Fartsrekord over Grønland er ikke lenger mulig. Vi befinner oss i en verden av potetmel og det går sakte fremover. Men fremover. Vinden suser rundt hodene våre. Suuuuuuuuus. Det finnes ingen fred å få. Selv i teltet dasker vinden i teltet i ett sett.

Så fort kan det altså snu. For bare noen dager siden så ikke langtidsvarselet så ille ut, nå er det bare skrekk og gru i vente. Hva har vi gjort for å fortjene dette?!

På Grønland er det gudinnen i havet som bestemmer alt. Hun bestemmer hvordan været blir og om fangsten blir bra eller dårlig. Ja, hun bestemmer stort sett alt. Blir hun forbanna går det som regel til helvete. En gang, for lenge siden, forsvant alle pattedyrene og fiskene fra Grønland. Mennesket hadde forsøplet havgudinnens verden og det likte hun mildt sagt ikke. Hun tok derfor alle dyrene til seg og grønlenderne visste ikke hva de skulle gjøre. Men en dag var det smarting som hadde en ide. Han skulle besøke havgudinnens verdens, og vaske håret hennes. Det var nemlig fullt av søppel. Da ble hun så glad at alt ordnet seg!

Nå sitter vi å lurer på hvordan vi skal få dette til. Hvordan besøket man den andre siden? For å vaske havgudinnens hår? Vi har ikke engang shampoo eller balsam.. Våtservietter og anti-bac? Alle tips mottas med stor takk. I mellomtiden kryper vi videre.

Når vi slår leir i kveld forsvinner vinden og byttes ut med et kaldt drag fra nord. Himmelen klarner opp og temperaturen synker. Det er greit, for i en periode i dag hadde vi nesten regn. Og regn på vintertur er passe pyton.

Dagens bilde - Omtrent slik ser det altså ut på Grønland om dagen:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

14.5.19. væromslag

Vädret hade ändrat under natten och på morgonen ca-8 grader, snöfall och hård ostlig motvind (ca 10 m/s). På grund av snöfallet och vinden mycket dålig sikt vilket gjorde det svårt att hålla rätt kurs. Medelfarten idag ca 3,5 km per timme vilket bra med beaktande av vädret och all nysnö som fallit under dagen, tidvis tungt att ta sig fram genom snödrivorna. Det går ändå sakta men säkert framåt mot östkusten, dagens etapp ca 27 km.

13.5.19. fartsrekord? legg ut på tur nå!

Drømmeføre! Skal noen sette fartsrekord over Grønland bør de gjøre det nå. Det kan ikke bli bedre. Bank i bordet. Det kan bare bli verre. Vi gjør unna tre mil om dagen og har i det siste hatt noen kalde netter. Vi er utstyrt for det meste av vær så det er null problem. Dagene er deilige kalde og på hardpakket snø ligger et tynt lag med nysnø. Det ser ut til at været skal holde, men noe mer snø er å vente. Det kan gjøre litt med farten. Men vi har tid og ligger foreløpig godt an.

Det har også kommet inn et dikt denne gangen:

«Båt» av Grønlandsfarer

Jeg er en båt

Og rundt meg flyter syv andre båter

Som en flåte, flyter vi over isen

Side om side. Eller på en lang rekke

Sjøen er hvit og blåst

Vinden treffer midt i kahytten

Motoren er to ben som tråkker i takt med farten,

To stempler fylt med energi.

Kull i ovnen

En båt følger sitt eget spor, hele flåten følger sitt eget spor

Langt fra alt. Her er ingenting

Bare en måke. Bare oss.

Jeg er en båt

11.-12.5.19. rutiner

11.5.19.

- Stå opp

- Kok vann

- Spis frokost

- Pakk sakene

- Gå på tur i 5 timer

- Spis lunsj

- Gå på tur i 5 timer

- Pakk ut sakene

- Kok vann

- Spis middag

- Kryp inn i soveposen

12.5.19.

- Stå opp

- Kok vann

- Spis frokost

- Pakk sakene

- Gå på tur i 5 timer

- Spis lunsj

- Gå på tur i 5 timer

- Pakk ut sakene

- Kok vann

- Spis middag

- Kryp inn i soveposen

10.5.19. kritthvitt

Kritthvitt. Vi kunne vært hvor som helst. Livet er begrenset til hvite vegger i alle kanter. Man ser lengre enn man tror, men det er ikke noe å se på bortsett fra nærmeste nabo. Fire rød telt står på rekke. Rekkehus. Vårt eget lille samfunn. Lengst vekk holder Matz og Markus til, i Grisebingen., Deretter kommer Kai Andre og Kamilla, i teltet døpt Baren, der serveres nemlig litt av hvert. Så kommer Monica og Linn Hege, de bor i ett av to slott, det siste tilhører Stian og Bjørn. På turen har vi også med et ekstra yttertelt, som brukes til spa, bad og do når vi er i camp, og lunsj og møteplass når vi er på tur og det blåser. Luksus tenker du kanskje. Helt riktig. Men ekstra teltstenger skulle vi ha med uansett, så hva gjør vel en ekstra liten teltduk. Det bor ingen andre her. Bare oss. En liten snøspurv kommer på besøk og lurer nok veldig på hva vi holder på med, i likhet med noen av dere der hjemme.

Det er på tide å starte dagen og alt vi eier og har blir pakket sammen og plassert akkurat der det skal være. Vi er farlig effektive nå og nabolaget fyker opp og ned i en fei.

Men hvilken vei skal vi gå? Uten kompass eller GPS kunne vi bare gravd oss ned og ventet på et nytt liv. Det er helt umulig å orientere seg. Hvilken retning er hvor? Vi plukker ut kursen og setter i gang. Med GPS vet vi at vi er på riktig vei og underveis er det bare å stole på kompasset slik så mange har gjort før oss.

Vi gjør bra med fremgang, selv med disse utfordringene og i løpet av dagen har vi gjort unna tre mil. Bra! Det har begynt å bli kaldt på kveldene nå mens vi kryper sakte oppover. Vi ligger på ca 2400moh, på en stor isbit, så det skulle jo bare mangle.

9.5.19. Vilje av stål

Det er alltid trist når noen må forlate gruppa, men i dag er det for det beste. Vi sender Gry avgårde med klemmer og ønske om god bedring i det hun flyr avsted tilbake mot vestkysten hvor vi kom fra. Vi vet at hun nå er i gode hender og kan fortsette ferden mot øst. Vi kommer oss avgårde klokken ett, og med friske bein gjør vi unna nesten tre mil før vi setter camp. Det har tetnet til på Grønland og sikten er nær null. De siste tre øktene går vi kun på kompass og rundt oss er alt kritthvitt. En rolig nordavind driver over isen og temperaturen faller til rundt minus femten. Klokken er nærmere elleve når vi kryper inn i posene våre og begynner oppladingen for enda en dag i dette vakre vinterland.

I dag sender vi en kjempehilsen til vår venninne Gry, som har vært med på laget helt siden i fjor høst. Gry var en av de som virkelig ga jernet i treningsperioden og møtte alltid opp med et stort smil. Gry var alltid først til å hjelpe til og dama har en vilje av stål. Vi kommer til å savne din positive holdning og håper du følger med fra sofaen hjemme mens føttene blir bedre.

8.5.19. Den store ventedagen.

Gry sine føtter egnet seg ikke for mer skigåing og dagen ble i stor grad en ventedag på telefoner, telefon fra lege, forsikringsselskap mm. Til slutt ble det bestemt at hun skal flyes ut med helikopter, men det går ikke i dag. Så da brukte vi dagen på å spise, bygge stor varde med Hvitserk buff, spise mer, spille, fotoshoot, sole oss, bygge mer i snø, rydde i bagasje, tørke våte ting i bagasjen, spise sjokoladekake (feiring av 17. mai på forskudd med kake som Gry hadde med), yoga, sove, ja, og spise. Strålende vær.

7.5.19. DYE II

Vi våkner som vanlig, koker opp vann og starter dagen. Etter en økt står vi foran DYE, denne enorme rare stasjonen som sakte synker ned i isen. Hvordan var det her når basen var operativ, og full av liv? Vi kryper inn under stasjonen og finner veien til døråpningen. Inne er er virvar av rom, ganger og maskiner. Alt er ødelagt, forfrosset og forlatt. Etter en liten runde møtes vi i baren hvor vi skriver navnene være på veggene, tradisjonen tro, og leser av alle de andre ekspedisjonene som har gått forbi her.

Et besøk på DYE II er obligatorisk på en Grønlandskryssing

Men skia skal på for vi har langt å gå! Flystripen som det amerikanske luftangrepet bruker til øvelse ligger rett ved siden av stasjonen og i dag er det spesielt hektisk her. Store hercules fly lander og tar av i et sett og til og med noen små Air Greenland fly kommer på besøk. På veien videre østover kommer et gigantisk fly og tar en testlanding rett ved siden av oss, før de tar av igjen, svinger rundt og kommer tilbake susende over hodet på oss. Her er det nok noen piloter som har det litt gøy! Vi vinker og de forsvinner vestover og ut av synet.

Resten av dagen går vi avsted i fantastisk påskeføre. Det kunne ikke vært bedre!

Men så, på økt nummer 8 er noe galt. Føttene til Gry. Vi må stoppe, sette camp. Nå blir det full stopp.

6.5.19. drømmeføre

Hviledagen er unnagjort og beina er igjen fulle av krutt. Vinden har blåst vekk og har etterlatt seg drømmeføre. Sola skinner og skia glir over snødekket så lett som en lek. Stemningen er på topp.

Så på topp at vi på slutten av dagen har gjort unna 32km. Radarstasjonen ligger foran oss som en stor golfball og viser vei. Vi ser den ca 20km unna og bruker den som sikte store deler av dagen.

Hva skal man si, blir dette normalen for de neste dagene kan vi forvente god framgang og mye glede. I morgen stikker vi innom stasjonen for et slag biljard, en runde i baren og et par selfies, før vi stikker avgårde møt østkysten. Selv om vi har kommet langt er vi ikke engang halvveis og vi må utnytte godværet så lenge det holder. Hvem vet, plutselig snur alt og livet på Grønlandsisen blir et kjølig helvete.

Med godværet kryper også temperaturene nedover mens vi kryper ned i posene våre.

5.5.19. hviledag og saltkrise

Det ikke så voldsomt mye å finne på mitt oppe på Grønlandsisen som du kanskje tror. Her må man rett og slett underholde og sysselsette seg selv. Uvant. Det er den perfekte dagen for å lappe sammen hansker, rydde opp i proviantlageret, gjøre litt yoga, lese den boken du trodde du skulle greie å lese i løpet av turen, besøke naboteltet, finne ut av hva du  skal spise til lunsj og når du skal spise lunsj.

Av mer konkrete, og kanskje viktigere oppgaver så må teltstenger repareres (vinden har tatt knekken på to stykk) og noen skumle gnagsår må pleies.

Saltkrisen 2019

Hviledagen i dag er også den perfekte annledningen til å fortelle alle dere der hjemme om Den Store Saltkrisen 2019. Du skjønner, det er ikke alltid ting går helt sånn som det skal og det ble tydelige på Dag 1, under frokostseansen i brefallet. Før turen hadde vi jo stelt i stand mye proviant og alle frokostblandinger ble laget på forhånd. Men når produksjonsprosessen av frokostblandinger blir litt vel effektiv er det lett å misforstå tallet 7, med tallet 1. Og som vi fikk smake, er det ganske stor forskjell på 1 gram salt, og 7 gram. 7 ganger forskjell faktisk. Kanskje mer hvis man tenker ekspenesjonelt (?). Grøten var mildt sagt, uspiselig, og stakkars Kai Andre, som er ekstra sensitiv for salt, var på gråten. Kai Andre elsker grøt, og nå var hele turen ødelagt!

Hva nå? Kunne vi få flydd inn havregrøt? Starte kronerulling på nettet? Var hele turen over, før den hadde begynt? Hvem av ekspedisjonens deltakere skulle vi spise først? Det ble raskt en mørk stemning i gruppa og ingen turte å sove. Fra teltet til Kai kunne vi høre sliping av kniver. Havregrøt, eller menneskegrøt, det spilte ingen rolle.

“Necessity is the mother of invention” er det noe som heter, og MÅ man finne ut av noe, så gjør man det. Da tanker om kannibalisme hadde passert og vi igjen begynte å tenke klart, kom løsningen. Saltet måtte ut, men hvordan? Svaret var like enkelt som det var genialt, det måtte siles ut. Et par prototyper ble konstruert av plastikkposer, men de var lite effektive. Hullene ble for små og silingen tok for lang tid. Nettingbekledning ble neste, men hulene ble for store og det forsvant for mye havregryn. Vi trengte en mellomting, og langt nedi en bag finner vi en nettingpose, slik til å holde styr på saker og ting og klær. Hulene så ut til å være perfekt størrelse. Vi prøvde og spenningen var til å ta og føle på. Frokosten ble silt, helt ut i spisekaret, tilsatt vann. Røre røre. Smake smake. Suksess! Saltet var vekk. Men, det var sukkeret også.. En plutselig opplysende tanke slår ned i skallen til Kai, solbærtoddypulver! Ikke overaskende, men solbærtoddypulver består faktisk av 98% sukker.

Nå ligger vi å slapper av på myke luftmadrasser, drikker så mye kakao som mulig og gleder oss til vinden gir seg og til vi kan fortsettte turen.

4.5.19. rutiner

Fra langt inne i soveposen kan vi høre vinden ule utenfor våre lune hi. Den røsker i teltduken og prøver å rive oss opp av bakken å sende oss dit vi kom fra. Men det skal mer til og frykter fortsatt ikke å bli blåst avgårde, selv om vi alle ønsker en pause fra denne ustoppelige kraften som suser rundt oss hele døgnet.

Dagsrutinen: Kom deg ut av soveposen. Din tur til å fyre brenner? Fyr brenner. Kok opp vann. Fyll på flasker. Kle på deg og gjør klar bagasje, utstyr og proviant. Titt ut av teltet å se om resten av gjengen er i rute. Finn ut av at du henger litt etter. Stapp alt du klarer ned i bagger og pakkposer. Velt ut av teltet med hendene fulle. Bli møtt av en djevelsk vind som prøver å blåse alt du eier og har langt til gokk. Bryt det ned i pulkene. Rull sammen teltet i en rasende fart og spenn på deg skia. Lat som om du har full kontroll. Gå 10 timer på ski. Gjenta prosessen andre veien.

Værmelding: Det skal løye fra mandag ettermiddag og utover uka! Glede! Men først en dag til med dette maset. Bjørn og Stian bestemmer at i morgen tar vi turens første hviledag. Det er uansett på tide og en vel fortjent pause etter så mange dager på beina.

3.5.19. Rage against the machine

Når naturen gir deg motvind har du noen valg. Reise tilbake der du kom fra i en forrykende fart, vente til det kanskje gir seg, eller peise på med lua på snei og Rage Against The Machine på øret. Du kan sikkert gjette deg til hvilket valg vi tok. Det stemmer, det siste.

Og sånn går dagen. Sakte sakte fremover. Et skritt av gangen. Vi kryper oppover ca 100 høydemeter om dagen. Ikke mye på 20-23km, men med motvind, knallhardt føre og to tunge pulker, slipper skiene feste fra tid til annen. Litt banning er lov.

2.5.19. Snø i underbuksa

Motvind. Det blåser på Grønland. Ganske mye faktisk. Og stort sett hele tiden. Vinden treffer som regel rett i nesa. Heldigvis er vinden ikke spesielt kald. Lyden av vinden er konstant. Litt fred å få er det å finne inne i hetta. Den gode trygge hetta som stenger hele verden ute.

Vinden byr på en hel rekke problemer man ikke møter til hverdags. Snø i underbuksen er et eksempel. Vinden har en utrolig evne til å fylle alt med snø. Det er snø på de utroligste steder. Steder på kroppen du ikke visste fantes. Men snø i underbuksa er verst av alt. Det er som om Grønlandsisen håner deg, med en omgang buksevann.

Når du tror vinden har gitt seg kommer den tilbake i full styrke, for å minne deg på om hvem som er sjefen. Du kødder ikke med vinden. Den er sjef og vi er bare små kropper i et evig stort vinterlandskap. Blåser det for mye, så kommer vi ikke av flekken. Men så ille er det fortsatt ikke og vi peker skiene mot vårt første konkrete mål, DYE2, og fortsetter fremover, med solide mengder pågangsmot, godt selskap og bittelitt snø i underbuksen.

1.5.19. Motvind og kladdeføre

I dag måtte vi starte dagen med å måke fram teltet. Det hadde blåst en del i natt og det meste lå delvis dekt av snø. Vi kom oss derfor avgårde litt senere enn planlagt. Solen skinte og det var relativt mildt vær. Det er visst alltid vind her på Grønland, og den gjør at vi må jobbe i motbakkene. I dag har øktene vært preget av motvind og kladdeføre. Vi har gått i 9 økter tilsammen ca 20 km, og vi har navigert på omgang.

Nå har vi slått leir og mye er vått, til og med soveposen. Vi jobber med å tørke etter beste evne.

Vi er nå på 1506 moh og skal opp ca 1000 til når vi har gått omkring 40 mil.

30.4.19. væromslag

Vi våknet til en stille og fin morgen. Mens primusen varmet opp vann til havregrøten og drikkeflasker for dagen, går teltrutinene sin vante gang.  Litt innkjøring fortsatt, men det begynner å flyte bedre. Klare til avmarsj kl 9.30 med den tynne jakka på.  Breen glitret i solen og minnet om et brusende hav av is og skare. For en start!  Det skulle ikke vare slik så lenge. Brått ble det væromslag og mer vind, og varmere klær måtte frem. Slik vekslet været utover dagen. På og av med  klær, og til lunsj hadde vi en time med påskevær igjen.

Vi fikk prøve oss litt på navigering etter kompass i dag, greit å gjøre det mens været er ‘snilt’. Det er jo lite å feste øynene på, og skyene står jo ikke akkurat i ro:)  Men det gikk riktig så fint, så vi er fortsatt på god tur østover.

Mot slutten av dagen så vi været bygge seg opp, og vi fikk en ‘real’  forsmak på hva være har å by på. Når vi fikk snørt igjen hetta og lukket alle glidelåser var det egentlig en herlig opplevelse. Vi valgte å sette camp etter 8 økter og 2 mil. Vinden hadde løyet og vi fikk opp teltene i en fei, for mer vær var å se i horisonten. Nå sitter vi lunt og godt og spiser en bedre Real middag, mens teltduken blafrer rundt oss.

Hilsen fra 9 slitne kropper som snart kryper ned i soveposen.

Hilsen Linn Hege, Gry og Monica

29.4.19. Endelig ski på beina

Vi startet å gå 09.30, og endelig med ski på beina. Dette hadde vi sett frem til. Solen skinte, himmelen var blå med ett lett skylag og med vinden tilstede ruslet vi avsted. Til Grønland å være er visst denne vinden ingenting å snakke om. Hadde det derimot dreid seg om en skitur på hytta i Norge, hadde det nok bare blitt en liten runde før vi hadde tregt inn til peisen for å varme oss. Vi gikk derimot nesten totalt 10 timer i dag. Fire økter før lunsj og fem etterpå. Det resulterte i totalt ca.22 km, og målet for dagen hadde vært 20km. Dette var vi godt fornøyd med. Vi gikk i slak stigning, og må selv si vi hadde godt driv.

Da vi slo camp kl.19.30 hadde vinden økt på, og det røsket godt i teltet. Det var godt å komme seg inn i teltet, få i seg litt middag og etter hvert lagt seg ned i posen for natten. Alle hilser hjem til kjente i Norge.

Hilsen fra Gry, Monica og Linn Hege

28.4.19. østerut

Dag tre och vi har klarat av isfallet på västkusten, totalt ca 28 km under tre dagar. De tre senaste dagarna har varit ganska tunga med mycket upp och ner och tunga pulkor som far åt olika håll, men det har gått bra och alla är på gott humör. Vädret är fint, soligt och temperaturen endast mellan ca -5 till -10. Imorgon fortsätter vi skidandet österut.

Brefallene går mot slutten - Hvitserk grønland 2019

27.4.19. pulker av bly og vegger av is

Det er deilig å være i gang. I går gikk vi et par kilometer opp på breen. Pulkene er blytunge og vær eneste lille knaus blir fjell å klatre. Et isfjell.

I dag fortsetter vi innover denne voldsomme labyrinten. Store vegger av is står rundt oss på alle kanter. Det minner om en slagmark. Øde, forlatt og ingen tegn til liv utenom noe små revespor.

Brefallet skal forseres - hvitserk 2019

Stian og Bjørn farter fram og tilbake mellom topper og bekkedaler. Hvor går den beste veien? Vi gjør framgang i rykk hver gang vi finner en grei passasje, men så er det stopp og igjen må pulker opp og forbi store hindringer. Det hjelper at vi er flere og ofte går vi to og to sammen mens vi drar pulkene opp bakkene bak oss. Det er treg, men hyggelig prosess. Og det er bare å nyte det! Sola er framme hele dagen og vi kunne ikke ha bedre vær, eneste ulempen er at det kladder der hvor snøen har samlet seg og store baller av snø er ikke akkurat det enkleste å ha under føttene når man prøver å få tak i isen med broddene.

En hel dag senere setter vi strek og teltene settes opp. Nå er det middag og søvn før enda en dag gjennom denne flotte verden av is.

Solnedgang i camp 1 - hvitserk grønland 2019

26.4.19. spise, spise, spise

Pakkemorgen og siste av alt. Vi er nesten klare! Nå gjelder det bare å skaffe noe dopapir og en lengre diskusjon utarter seg om hvor mye dopapir man egentlig trenger. Det er stort spenn i gruppa og alt fra 1 til 10 blir foreslått. Vi kommer frem til at dette er en såpass individuell problemstilling og at et fasitsvar ikke finnes.
Pakke, pakke, pakke. Spise, spise, spise.

Vi er klare! Nå drar vi. Følg med på ferden videre. Vi hilser til alle kjære og kjente der hjemme og lover å sende oppdateringer underveis. Nå kjører vi avsted mot Den Store Bre.

Gode klemmer og stor turhilsen fra Monica, Gry, Linn Hege, Kai André, Markus, Kamilla, Stian, Matz og Bjørn

Klare for avgang fra Kangerlussuaq

25.4.19. Air greenland, pakking, pakking, pakking, og moskusburger

Endelig. Grønlands sagnomsuste fjordlandskap bretter seg utover kloden under vingene på Air Greenland 781. Sollyset dreier gjennom kabinen i det pilotene vender snuta mot Kangerlussuaq og den kjente lyden av hjulene som kommer ut av skroget durer under oss.

Dunk. Vi er på bakken.

Kangerlussuaq International AirPort ligner i grunn mer på Lillehammer Skysstasjon enn en flyplass. Her finnes kun det aller mest nødvendige for å drive flyplass, et par fly, en rullebane, et bagasjebånd og en informasjonsskranke. Ikke noe annet tullball som Swatch-butikker, Joe and the Juice, fossefall og Sleeping-pods. Flyplassen fungerer også som tettstedets sentrum og hovedattraksjon, slik som på Lillehammer. Her er kaffeterian. Her er souvenirkiosken. Alt du trenger og ikke noe mer. Sånn er livet på Grønland og vi får en smakebit av vår umiddelbare fremtid, det enkle liv.

Vi blir kjapt og effektivt plukket opp av en gøyal danske i en gammel offroadbuss. Han snakker typisk uforståelig dansk og kjører ca 1,5 minutter til andre siden av byen til Albatros Arctic Circle, vårt hi og logistikksentral de neste 24timene før vi begir oss ut i den ukjente hvite breverden.

14:00

Et fjell av pappkasser venter oss, fulle av alt vi trenger for 28 dager. Stort sett smågodt, men også litt telt og spader og diverse friluftsutstyr. Dette er friluftsliv på høyt nivå og pakkeprosessen blir en berg-og-dal-bane av følelser. Hva skal man putte i dagsrasjonene? Hvor skal man pakke underbukser for maksimal tilgjengelighet? Skal man sprette opp kålrabistappene? Eller beholde hele poser? Kommer jeg til å spise ALT dette? Tetris av en annen dimensjon. Hvordan pakker man den perfekte pulken?

Vi pakker og styrer og prøver å beholde roen. Det er kun en dag til vi forlater sivilisasjonen. Kroppen er full av følelser. Det gjelds å puste med magen. Det går seg til. Pust pust. Det skal bli deilig å sette i gang. Det som er glemt, er glemt, det må vi greie oss uten. Pust pust. Dette fikser vi!

18:00

Sult. Den dyriske følelsen man kjenner i alle kriker og kroker i kroppen. Vi må spise. Hvor går man når man er sulten i Kangerlussuaq? Joda, du gjettet riktig: flyplassen. Vi trasker bortover vei nummer 1.

Det blir moskusburger på hele gjengen. Adjø, sult.

Etter middag merker vi at vi har vært våkne i snart 24 timer og ‘sulten’ blir erstattet av ‘trøtten’. En siste natt i en skikkelig seng høres helt OK ut nå.